Vi stammer alle fra samme kilde og vi skal alle tilbake til denne kilden. Vi lever her på denne jord i en kort stund , men hva vi gjør vil ha betydning for livet på kloden og forme de generasjoner som kommer etter oss.
Menneskenes utvikling startet for flere millioner år siden, men på kun 10.000 år, fra den neolittiske revolusjon i den fruktbare halvmåne med steder som Gobekli Tepe, Catal Hayuk og Tell Halaf og frem til i dag, har vi utviklet det vi i dag kjenner som sivilisasjonen.
Vi har utviklet oss, erobret verden og stadig fornyet vår tilgang på råmaterialer. Vi lever nå i en globalisert sivilisasjon, men slik den har utviklet seg har den nå kommet frem til et sluttpunkt. Det er på tide å gå fra barndom og ungdom til voksen alder. Det er på tide å være mer strukturert og organisert. Vi kan ikke lenger leve etter sosialdarwinismens bud. Vi må slutte fred med naturen og hverandre mens vi ennå kan, hvis det da ikke allerede er for sent.
Vi må høre på dem som ennå ikke er med i vår globale sivilisasjon. De som har klart å stå imot erobringsforsøk og kolonisering. De som ennå lever i pakt med naturen. Den fjerde verden. Urbefolkningsgruppene.
Tidligere, da vi var religiøse og æret naturen, ikke minst på grunn av at det var en del av oss da vi var en del av altet, ofret vi til den. Det vi nå skal ofre er alle de negative trekkene vi har utviklet på vår vei til dit vi er nå. Vi må stanse forurensingen og fordele ressursene slik at de kommer alle til gode.
Selv om himmelen ikke er en gud og jorden en gudinne kan det sies at disse to guddommelige prinsippene representerer helheten. Vi må ære vår far og vår mor. Jorden er slett ikke en samling søppel som vi kan gjøre som vi vil med og som kun får verdi etter at vi har målt og veid den i kroner og ører.
I stedet for å strebe etter ensidig materiell lykke, etter status og profitt, i en for så vidt meningsløs tilværelse ettersom vi alle må begynne på nytt hver gang, fra fødsel til død, bør vi holde frem for oss de verdier og prinsipper som vi bør leve for. Verdier som vi kan strebe etter generasjon etter generasjon. Etter utopier. For måten vi lever på er mer enn politiske vedtak og levebrød. Det handler om etikk og moral. Et hvilket som helst samfunnssystem kan fungere bra hvis menneskene som danner det er gode.
Sumererne sa solguden Shamash representerte rettferdighet, for slik solen fortrenger mørket bringer Shamash urett og urettferdighet i lyset. Flere århundrer før Hammurabi (1.700 f.vt.) erklærte Ur-Engur av byen Ur (2.600 f.vt.) at han tok avgjørelser ifølge de rettferdige lovene til Shamash.
Det var Adapa (Adam), legemliggjørelsen av guden Enki, som kom med sivilisasjonen som gudene, også kjent som anunakiene, som var provinsherrer og yppersteprester, passet på at ble overholdt. Disse styrte både her på livet og i undergrunnen, Arkalla, som var de dødes rike. Dette på grunn av at religionen var en slags forfedredyrking. Noa eller Noak var deres felles stamfar.
Tradisjonene, også kjent som mesh, akkurat som Shamash betydde kongen av lyset, måtte bli tatt vare på for å blidgjøre gudene. Meshias og Moshes er begge navn som knyttes til lyset. Både Adapa og Enki kom kledd i fiskeskinn. Fisken kom til å representere kristendommen.
Nå bør vi igjen bøye oss for naturens overlegenhet og høre på gudene, som er representanter for våre innerste idealer og mareritt. Vi må ofre de trekk vi har utviklet og som er ved å utslette oss før det blir for sent!
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=vIdAZSqKg90]
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=utCXAeL2okw&feature=related]
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=eFmWIztqhG8&feature=related]
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=sRQ-NqaYFzs]
Det har lenge vært spekulert på om moderne europeere også bærer på gener fra neandertalere. “Nei, neandertalerne var ikke blant våre forfedre”, hevder italienske forskere. Men generelt kan det sies at vi stammer, som med neandertalerne, fra Homo Erectus, som fantes helt frem til for 300.000 år siden. Selv om Homo Erectus’ kranium har likheter i form med tidligere fossiler ligner resten av skjelettet på våres egne, og navnet på skapningen er da også Det stående mennesket.
Homo Heidelbergensis var den direkte stamfaren av både Homo Sapiens Neandethalensis, og oss selv, Homo Sapiens Sapiens. Neandertalerne diverged fra Homo Heidelbergensis for rundt 300.000 år siden i Europa, mens Homo sapiens sapiens utgikk omkring 200.000-100.000 år siden i Afrika. Fossiler som Atapuerca skallen og Kabwe skallen bærer vitne om de to bransjene. Neandertalerne bevarte flest trekk fra heidelbergenserne, viss beste bevis har blitt funnet i perioden mellom 600.000-400.000 år siden.
De aller tidligste menneskefunn fra Europa, er 800 000 år gamle, og stammer fra områdene rundt Middelhavet, fra Ceprano i Italia og fra Atapuerca i Spania. Menneskene som levde her er blitt kalt Homo antecessor. Det er uvisst hvor vidt de to – heidelbergensis og antecessor – virkelig var forskjelllige arter. Heidelbergensernes verktøy minner sterkt om Acheulean verktøyene brukt av Homo Erectus .
Både Homo antecessor og Homo heidelbergensis stammer fra den morfologisk lignende Homo ergaster fra Afrika, men ettersom Homo heidelbergensis , som kan ha vært en migrasjonsavkom av Homo ergaster, som blir sett på som den først hominiden som snakket, hadde en større hjerne og mer avansert verktøy og oppførsel har den fått en egen separat klassifisering.
Det er ennå debatt om klassifisering og stamlinje av Homo erectus . Noen hevder at Homo Erectus er et annet navn for Homo ergaster og dermed er direkte stamfar for de påfølgende hominidene, mens andre mener at Homo Erectus, som migrerte ut av Afrika omkring 2 millioner år siden, var en egen asiatisk mennesketype adskilt fra afrikanske Homo ergaster .
Homo habilis og Homo erectus sameksisterte i flere årtusener og kan representere separate linjer fra en felles stamfar. Det som skjer er at kraniet blir større og resten av skjelettet blir som vårt.
Homo Erectus, en mennesketype som var utbredt over hele kloden i hundre tusenvis av år før vår slektslinje tok over, utviklet seg i Afrika og reiste deretter rundt i hele verden. Det ble antatt at Homo erectus forsvant ettersom andre typer hominider utviklet seg for 400.000 år siden, men nyere studier, slik som den ved Solo elva i Java av Java Homo erectus, som dateres til 50.000 år siden, har vist at Homo erectus levde side om side med dagens mennesker. Både Homo erectus og neandertalerne kan ha hatt samliv med moderne mennesker i Europa og Asia, men dette har man ikke funnet noen genetisk bevis for.
Det er vanskelig å lage et klart skille mellom neandertalere, Homo Sapiens Neandethalensis, og oss selv, Homo Sapiens Sapiens. Hvor av den førstnevnte gruppen er kjent gjennom fossiler, mens den andre representerer mennesket med den anatomiske form det har hatt i omkring 40.000 år.
Selv om menneskene fra forskjellige deler av verden varierer en del, så tilhører de fleste av dem en og samme art. Det er denne arten det moderne mennesket, som også oppstår i Afrika, kommer fra. Afrika er med andre ord den delen av verden som i dag kan gjøre sterkest krav på å være menneskehetens vugge.
Under de store klimasvingningene i siste halvdel av siste istid har mennesket vært utsatt for et sterkt utvelgelsespress, noe som må ha stimulert til å videreutvikle kulturelle ferdigheter, først og fremst til å bruke ild og drive jakt, noe som for 300.000-200.000 år siden hadde kommet såpass langt at man kan kalle dem Homo Sapiens.
Enkelte forskere har hevdet at de variasjoner i fysiske trekk som i dag preger jordens ulike folkeslag, skyldes at de har utviklet seg fra forskjellige, mer eller mindre isolerte erectus befolkninger, noe som er lite sannsynlig. De ulike erectus
Det moderne mennesket vandret ut av Afrika for kun 50.000 år siden og koloniserte verden. Takket være sin evne til å utvikle seg til effektive storviltjegere og sankere spredde Homo sapiens sapiens seg over hele kloden. Med sine mer effektive redskaper og sin bedre organisasjon fortrengte de neandertalerne. Kanskje var det stadig varmere klimaet en viktig faktor.
Det er mange forklaringer på neandertalernes utvikling. En forklaring som ofte nevnes er at neandertalerne utviklet seg i Europa fra Homo heidelbergensis for noe i underkant av 300.000 år siden. Homo heidelbergensis hadde i sin tur utviklet seg fra Homo ergaster i Afrika, som også ga opphav til Homo erectus.
På samme tid som neandertalerne levde i Europa, levde tilsvarende mennesketyper som neandertalerne i Afrika. Disse utviklet seg også fra Homo ergaster, via Homo heidelbergensis, men antagelig da fra Homo heidelbergensis som hadde blitt værende i Afrika. Noen kaller dem for arkaisk Homo sapiens, som utviklet seg videre til det vi nå kaller Homo sapiens, moderne mennesker.
Det antas at Homo heidelbergensis ga opphav til en ny art – Homo neanderthalensis – i Europa omkring 400.000 år siden, og at populasjonen i Afrika ga opphav til Homo sapiens bare litt senere. En felles stamfar kan kanskje dateres til 500-600.000 år tilbake.
Ifølge denne versjonen av vår forhistorie, foregikk utviklingen av neandertalerne og oss selv parallelt med og uavhengig av Homo erectus, som de to artene til sist fortrengte.
Cro-Magnon hadde mtDNA haplogruppe N, som er en enorm haplogruppe som blir funnet på mange kontinenter slik som Sørvest Asia, Nord Afrika og Sentral Asia. Sammen med sin tvilling mtDNA haplogruppe M er den en etterkommer av den afrikanske haplogruppe L3, som oppsto i Øst Afrika mellom 84.000-104.000 år siden. Dets etterkommer haplogrupper blir funnet blant folk i Nord afrika, Eurasia, Polynesia og Amerika. Alle haplogrupper funnet utenfor Afrika stammer enten fra mtDNA haplogruppe N eller M, som er en signatur ut av Afrika migrasjonen og den påfølgende spredningen rundt om i verden. Den globale distribueringen av haplogruppene N og M indikerer at det var en stor prehistorisk migrasjon av mennesker ut av Afrika, og at både N og M tok del i samme koloniseringsprosess.
Cro-Magnon var anatomiske moderne mennesker som kun var forskjellig fra dagens etterkommere i Europa ved at de var mer robuste og hadde større kraniumskapasitet. Av dagens folk er det finner som står dem nærmest.
Haplogruppe N i form av dets N1c1 undergruppe når frekvenser på rundt 60 % blant finner og rundt 40 % blant lithuanere. Denne gruppen blir også funnet i øst; så langt som til Sibir, Japan og Kina.
Haplogruppe N er en etterkommer av haplogruppe NO og blir antatt å ha først oppstått i Sørøst Asia under istiden for rundt 15.000-20.000 år siden. Det blir antatt at den ble transportert over Eurasia av små grupper menn, som talte uraliske språk . Alderen på dette språket er 7.000-4.000 år så den uraliske hypotesen for spredning av haplogruppe N kun vil være anvendbar til en lang tid etter haplogruppens opprinnelse, da de mer presist definerte undergruppene, spesielt N1c og N1b, had allerede var blitt formet. Tilstedeværelsen av N1c og N1b i moderne siberiske og asiatiske befolkninger blir ansett å reflektere en gammel substratum, som muligvis talte uralisk/finno-ugriske språk.
Ved fjellet Carmel, Israel, har det blitt utgravd neandertalere og tidlige moderne menneskelevninger i Karmel hulene Tabun (Israel), El Wad (Algeria), Es Skhul, Shuqba (Shuqbah) og Kebara. Rester etter neandertalske levallosisk-mousterisk verktøy har blitt funnet fra 200.000 og fremover. Jebel Qafzeh levningene eller Qafzeh-Skhul tidlige moderne mennesker, Paleontropus palestinensis, ble funnet i Skhul hulen i nærheten av Qafzeh i nærheten av fjellet Precipice sør for Nazareth, Israel. Disse blir datert til 90-100.000 år siden.
Trolig utgjør dette en tidlig ekspansjon av moderne mennesker fra Afrika, som er nærmere beslektet med afrikanske fossiler slik som Omo levningene, som er en samling hominide bein funnet ved Kibish nær Omo elva i Omo nasjonalpark i det sørvestlige Etiopia, som har blitt kalt menneskehetens vugge. Deler av fossilene er de tidligste som har blitt klassifisert av den berømte fossiljegeren Richard Leakey som Homo sapiens, som vil si det vitende mennesket. Lageret under fossilene er 198.000 +/- 14.000 år før nå og nivået over er 104.000 +/- 7.000 år siden. Forholdsvis Omo 1 og 2, som skiller seg ved at Omo 2 har mer arkaiske trekk, mens Omo 1 er et generelt moderne menneske med ulike primitive trekk. Dette betyr at mennesker trampet rundt på kloden allerede for 195.000 år siden.
Den nye datoen stemmer godt overens med genetiske analyser av moderne samfunn. De tyder nemlig på at de første Homo Sapiens dukket opp i Afrika for rundt 200 000 år siden.
Tallet støtter altså ut av Afrika-teorien, som sier at mennesket så dagens lys i Afrika, og så holdt seg til dette området i årtusenene fram mot vår tid. Først i de siste 40 000 årene begynte det moderne mennesket å spre seg ut over resten av verden.
I Levanten ble levallois teknikk brukt lengre fremover i tid under Den øvre paleolittiske perioden mens man i Europa skiftet de ut med nyere metoder av steinverktøyproduksjon.
Mousteriske verktøy, som ble laget av neandertalere og som har blitt funnet i Europa, Sørvest Asia og Nord Afrika, har blitt funnet i Europa i perioden mellom 300.000-30.000 f.vt. I Nord Afrika og i Sørvest Asia ble de også produsert av anatomiske moderne mennesker. I Levanten er verktøy laget av neandertalerne den samme som den produsert av Qafzeh type moderne mennesker. Det er et eksempel på det moderne menneskets tilpasning til neandertalerne ettersom kulturen etter 130.000 år nådde Levanten fra Europa hvor den første mousteriske verktøyet opptrer 200.000 og den moderne Qafzeh typen opptrer i Levanten 100.000 år senere. Den ble etterfulgt av châtelperroni verktøy, som oppsto fra neandertalernes mousteriske verktøy og som representerer perioden da både neandertalere og moderne mennesker befant seg i Europa, rundt 35.000-29.000 f.vt.
Châtelperroni verktøyet, som representerer de første menneskene i Europa og som trolig inkluderte haplogruppe I fra Levanten ettersom det var forløperne til gravetti kulturen, ble skiftet ut med aurignaci verktøyet, som representerer haplogruppe R1b, rundt 29.000 f.vt. Både châtelperroni og gravetti kulturen blir klassifisert under navnet Périgordi.
Haplogruppe I, som kun finnes i Europa, og da især i deler av Tyskland i Sentral Europa, Balkan områder som Herzegovina, Kroatia, Sardinia og Bosnia, hvor den har sin høyeste frekvens, og Skandinavia, slik som Sverige og Norge, blir funnet i form av ulike undergrupper i hele Europa. Den er definert av P19 og M170 genetiske markører, ankom fra Sørvest Asia 20.000-25.000 år siden og er assosiert med gravetti kulturen.
Haplogruppe R1b, som er vanlig over hele Europa, men især langs med atlanterhavskysten, er i Europa er definert med sin R1b1b2 (R-M269) undergruppe, mens R1b i Sentral Asia, Sørvest Asia og Afrika defineres ved andre undergrupper. Både R1b, som for det meste finnes i Vest Europa, og R1a, som finnes i Øst Europa, utviklet seg fra en mannlig stamfar som var haplogruppe R1, som har M173 og R1 blir antatt å ha oppstått rundt 26.800 år siden Sentral- eller Sør Asia. R1b skiller seg gjennom sin M343 markør, mens R1a skiller seg gjennom flere unike markører, inkludert M420.
Det er ingen konsensus vedrørende plassene i Eurasia hvor R1, R1a eller R1b utviklet seg på tross av at de mest fjernt relaterte R1a kromosomene, noe som man anser som en indikator på opprinnelse, har blitt funnet i lav frekvens i Europa, Tyrkia, Forende arabiske emirater, Kaukasus og Iran, noe som kan antyde at R1as opprinnelse kan ligge i nærheten av disse regionene. Uansett så blir R1a, som er vanlig i Sentral- og Øst Europa, Skandinavia, samt Sentral Asia og på det indiske subkontinent, i Europa ansett for å være ankomme fra et ukrainsk Late Glacial Maximum (LGM) skjul og som en gjenbefolkning av Europa som blir assosiert med de indoeuropeiske språkene. Nylige studier indikerer at Asia er en mer sannsynlig opprinnelsesregion enn Europa.
Haplogruppe J, i ulike undergrupper, blir funnet i nivåer på rundt 15-30 % i deler av Balkan og Italia og representerer den neolittiske perioden og jordbrukerne som spredde seg fra det østlige Anatolia. Haplogruppe J2, som har en alder anslått til 18.500 +/- 3.500 år, er antatt å være assosiert med spredningen av jordbruk fra Mesopotamia. Dets distribuering, sentrert i Sørvest Asia og Sørøst Europa, dets assosiasjon med tilstedeværelsen av neolittiske arkeologiske gjenstander, slik som figuriner og malt keramikk og dets assosiasjon med årlig nedbør har blitt forstått som bevis på at J2, og især dets J2a-M410 undergruppe, tilhørte jordbruksutviklerne som fulgte regnfallet.
Distribueringen av Cardial Pottery, en neolittisk dekorativ stil som fikk sitt navn fra trykket på leiren med skjell fra Cardium edulis, en marine mollusk, korresponderer med J2. Alternative navn er Printed-Cardium keramikk og Impressed keramikk. Denne keramikken ga sitt navn til hovedkulturen ved Middelhavet i den neolittiske perioden: Cardium Pottery kulturen or Cardial kulturen, som strakk seg fra Adriaterhavet til atlanterhavskysten til Portugal og Marokko. Den sto i kontakt med den kanaanittiske sivilisasjonen, og da også med fønikerne, men det var, på tross av at semittisk utvikles på denne tiden (6.200 f.vt.), ikke semitter. Trolig nedstammet de fra Gobekli Tepe og jordbruksutviklerne.
Det er vanskelig å avgjøre Cardium Pottery kulturens opprinnelse eller Cardial kulturen, ettersom mulige forløpere har blitt funnet i Thessaly (pre-Sesklo) og Libanon (Byblos), hvor Cardium keramikk også har blitt funnet. De første kjente medlemmene av denne kulturen befant seg ved den østlige adriaterhavskyst omkring 6.000 f.vt., noe som vil si samtidig med Tell Halaf.
Sesklo ga navn til den første neolittiske kulturen i Europa, som bebodde Thessaly og deler av det greske Makedonia. Det var her at den europeiske neolittiske perioden synes å starte. De eldste fragmenter plasserer sivilisasjonens utvikling så langt tilbake som 6.850 f.vt. med en +/- 660 år margin. De første bosetterne, som predaterer 6.000 f.vt. er kjent som proto-Sesklo, som er hovedgruppen, og pre-Sesklo, som har en annen karakteristikk, og de viser et utviklet jordbruk og en tidlig bruk av keramikk. De kan være migranter fra Anatolia. Det er mange likheter mellom den sjeldne anatoliske keramikken og tidlig gresk neolittisk, noe som synes å eksistere i alle tidlige keramikktyper fra regionen. Keramikken i Çatal Hüyük ligner spesielt den i Sesklo.
Det sentrale Makedonia nær Nea Nikomedeia, Thessaly, i sørøst Larissa bekkenet og nær Sesklo/Dimini og Nordvest Peloponnese nær Franchthi hulen og Lerna viser at kun kaukasiske haplogrupper ble funnet og at det er et forhold mellom Kreta og Anatolia og Hellas og Balkan, med Peloponnese med forbindelse til Kreta. Det var separate kilder for neolittiseringen i Hellas og Kreata. Alderen på E-V13, Balkan undergruppen av E3b, gjør den til en kandidat for å være til stede i den mesolittiske perioden heller enn å bli introdusert som en del av den neolittiske. E-M81, den nordafrikanske undergruppen av E3b, blir funnet i 1.8 % i Nea Nikomedeia og i Sesklo/Dimini og ikke i Hellas, noe som bekrefter den begrensede inflytelsen av Afrika for den greske befolkningen; dets manglende tilstedeværelse er inkonsistent med ideer om en afrikansk opprinnelse av den minoiske sivilisasjonen.
Folket som først ankom adriaterhavskysten, trolig etterkommerne av natuferne (E-V13), levde i huler og brukte, ut av alle neolittiske teknologier, kun keramikk, noe som er karakteristisk for sub-neolittiske folk: jegersamlere i kontakt med jordbrukskulturer, men motvillige til å forlate deres levesett. Kun senere ville disse adriaterhavsfolkene adoptere den neolittiske livsstilen, bygge landsbyer, plante frø og passe dyr som geiter, sauer og kveg. Det var i denne andre fasen, etter at haplogruppe J2 hadde ankommet, at Cardium keramikk gjorde sin inntreden. I de siste århundrene av millenniumet degenererte den keramiske teknikken og dekorasjon begynte.
Den viktigste karakteristikken til denne kulturen var navigasjonskapasiteten. Dette, som preget haplogruppe J2, ville bli essensiell i deres mulighet til å kolonisere store regioner av middelhavskysten. Først det sørlige Italia, deretter til det sørøstlige Frankrike og Spania. Med noen få unntak viser dette seg å være en prosess av tilpassning av urbefolkningsfolk. Utenom kystregionen ekspanderte kulturen nordover langs med Rhone dalen og vestover langs med Ebro elva. Lenger til vest, på tross av at dens innflytelse var begrenset, spilte den en rolle i utviklingen av de første neolittiske kulturene i atlanterhavsregionen. Megalittmonumenter i Nordvest Europa har arkeologiske levninger av keramikk og andre gjenstander fra denne kulturen. På denne tiden ble Nord Italia kolonisert av folk fra denne kulturen som kom direkte fra Balkan via land. Mens kulturen på Kypros stammer direkte fra Anatolia stammer kulturen i Hellas fra folk som først reiste via Balkan.
Etter at denne ekspansjonen hadde endt utviklet middelhavskulturer seg lokalt. I vest har de blitt kjent som epi-Cardial keramikk kulturer, mens i det nordlige Italia utviklet den seg til Bocca Quadrata. I det adriatiske Balkan utviklet de tre relaterte kulturene Hvar, Lisicici og Butmir seg. det er mulig at folkene som resulterte fra denne koloniprosessen, assimilasjonen og blandingen er opprinnelsen til noen historiske folk eller kulturer, slik som ibererne og ligurerne.
Haplogruppe E1b1b1, hovedsakelig i form av dets E1b1b1a (E-V13) undergruppe bår en frekvens på over 40 % i området i og rundt Kosovo, noe som representerer en ankomst til Europa fra Anatolia og Levanten enten i senere mesolittisk tid eller neolittisk. Den høyeste frekvens av V13 blir funnet i det sørlige Balkan og deler av Italia. På tross av at stamlinjen, E-M78, hadde sin opprinnelse i Nordøst Afrika er det ingen konsensus angående utviklingen av V-13. Mens E-V13 beveget seg nordover og spredde jordbruket i Europa, men ble stanset av de kommende indoeuropeerne i området som i dag er Ukraina, fulgte haplogruppe J2 kystlinjen og kom til å være grunnlegger for de megalittiske bygningene langs med atlanterhavskysten.
Varigheten av den neolittiske perioden varierte fra sted til sted, og startet med introduksjonen av farming og endte med introduksjonen av bronse. Perioden førte til drastiske økonomiske så vell som sosio-kulturelle endringer i Europa, og hadde innflytelse på Europas genetiske mangfold, og da spesielt når det kommer til genetiske linjer som kom til Europa fra Sørvest Asia via Balkan.
Hoveddelen av de europeiske E-M35 tilhører undergruppen E-V13, som er en undergruppe av E-M78 (E1b1b1a). De høyeste frekvensene av V13 blir funnet i det sørlige Balkan og deler av Italia. På tross av at stamlinjen, E-M78, synes å ha sin opprinnelse i det nordøstlige Afrika er det ikke noen enighet vedrørende circumstances for utviklingen av V-13.
Distribueringen og mangfoldet av E-V13 ble i begynnelsen tolket å representere introduksjonen av tidlig jordbruksteknologi under den neolittiske ekspansjonen inn til Europa via Balkan, men det tyder nå på at E-M78* linjen, som er forløpern til alle moderne E-V13 menn, raskt flyttet seg ut av det sørlige Egypt i klimaforhold i det tidlige holocen og ankom til Europa med kun mesolittisk teknologi. E-V13 undergruppen til E-M78 hadde en opprinnelse in situ i Europa, og ekspanderte kun deretter som Balkan lokalbefolkning som ble til farmere ettersom de adopterte neolittiske teknologier fra Sørvest Asia. Den første store spredningen av E-V13 fra Balkan kan ha vært i retning av Adriaterhavet med Cardial eller Impressed Ware kulturen, men kan også ha vært langs med Vardar-Morava-Danube elvesystemet.
Andre har foreslått at E-V-13 har sin opprinnelse og senere spredning fra Sørvest Asia, hvor den blir funnet i lav, men viktige frekvenser. Den flytter seg til Balkan omkring omkring 9.000 f.vt., og deretter en rask spredning rundt 5.300 år siden inn i Europa, noe som stemmer overens med den balkanske bronsealderen. Man anser at E-V13 og J-M12 spredningen fulgte elvesystemene som forbandt det sørlige Balkan med Nord-Sentral Europa.
Neandertaler + menneske = ikke sant
Cro-Magnons – Why Don’t We Call Them Cro-Magnon Any More?
Cro-Magnon-mennesket – Wikipedia
Cro-Magnon – Wikipedia
Jebel Qafzeh remains – Wikipedia
Neandertalere – Wikipedia
Neanderthal – Wikipedia
Homo heidelbergensis – Wikipedia
Homo heidelbergensis – Wikipedia
Homo rhodesiensis – Wikipedia
Menneske – Wikipedia
Homo floresiensis – Wikipedia
Homo sapiens idaltu – Wikipedia
Homo antecessor – Wikipedia
Homo ergaster – Wikipedia
Homo ergaster – Wikipedia
Java Man – Wikipedia
Homo erectus – Wikipedia
Homo erectus – Wikipedia
Homo georgicus – Wikipedia
Homo rudolfensis – Wikipedia
Homo habilis – Wikipedia
Homo habilis – Wikipedia
Menneskets evolusjon – Wikipedia
Human evolution – Wikipedia
Anatomically modern humans – Wikipedia
Identical ancestors point – Wikipedia
Last universal ancestor – Wikipedia
Recent African origin of modern humans – Wikipedia
Multiregional origin of modern humans – Wikipedia
Anatomically modern humans – Wikipedia
Archaic Homo sapiens – Wikipedia
Human – Wikipedia
Human evolution – Wikipedia
Mitochondrial DNA – Wikipedia
Human mitochondrial DNA haplogroup – Wikipedia
Y chromosome – Wikipedia
Human Y-chromosome DNA haplogroup – Wikipedia
Y-chromosomal Adam – Wikipedia
Mitochondrial Eve – Wikipedia
Most recent common ancestor – Wikipedia
Timeline of human evolution – Wikipedia
Genetic genealogy – Wikipedia
Y-DNA haplogroups by ethnic groups – Wikipedia
Haplogroup – Wikipedia
Haplotype – Wikipedia
History of the Turkish people – Wikipedia
Turkic peoples – Wikipedia
Genetic origins of the Turkish people – Wikipedia
Turkish nationalism – Wikipedia
Turkification – Wikipedia
Demographics of Turkey – Wikipedia
Population history of Egypt – Wikipedia
Archaeogenetics – Wikipedia
Archaeogenetics of the Near East – Wikipedia
Historical migration – Wikipedia
Human migration – Wikipedia
Early human migrations – Wikipedia
Genetics and archaeogenetics of South Asia – Wikipedia
Prehistoric Europe – Wikipedia
Genetic history of Europe – Wikipedia
Ethnic groups in West Asia – Wikipedia
Genetic origins of the Turkish people – Wikipedia
Archaeogenetics of the Near East – Wikipedia
Proto-Indo-Europeans – Wikipedia
Proto-Indo-European language – Wikipedia
Indo-European languages – Wikipedia
Models of migration to the New World – Wikipedia
Gobekli Tepe:
(Senterem for jordbruk og kultur)
Cybele (frygernes gudinne):

195 ka |
Homo sapiens sapiens (Pioneer plaque) Omo1, Omo2 (Ethiopia, Omo river) are the earliest fossil evidence for archaic Homo sapiens, evolved from Homo heidelbergensis. |
160 ka | Homo sapiens (Homo sapiens idaltu) in Ethiopia, Awash River, Herto village, practice mortuary rituals and butcher hippos. |
150 ka | Mitochondrial Eve is a woman that lived in East Africa. She is the statistically expected most recent female ancestor common to all mitochondrial lineages in humans alive today. Note that there is no evidence of any characteristic or genetic drift that significantly differentiated her from the contemporary social group she lived with at the time. Her ancestors were homo sapiens and her mother had the same mtDNA. |
70 ka | Appearance of mitochondrial haplogroup L2. Behavioral modernity. |
60 ka | Y-chromosomal Adam lives in Africa. He is the most recent common ancestor from whom all male human Y chromosomes are descended. Appearance of mitochondrial haplogroups M and N, which participate in the migration out of Africa. |
50 ka | Migration to South Asia. M168 mutation (carried by all non-African males). Beginning of the Upper Paleolithic. mt-haplogroups U, K. |
40 ka | Migration to Australia and Europe (Cro-Magnon). |
25 ka | Neanderthals die out. Y-Haplogroup R2; mt-haplogroups J, X. |
12 ka | Beginning of the Mesolithic / Holocene. Y-Haplogroup R1a; mt-haplogroups V, T. Evolution of light skin in Europeans (SLC24A5). Homo floresiensis dies out, leaving Homo sapiens as the only living species of the genus Homo. |
10000 BCE | Beginning of the Neolithic / Holocene. The invention of farming in the Fertile Crescent occurred during this time. |