Categories
Uncategorized

FNs klimapanel: Olje må ligge urørt – forbruket må ned

LEDER PANELET: IPCC-leder Rajendra K. Pachauri (t.v) og Christopher Field på en pressekonferanse mandag etter å ha lagt frem FNs klimapanels nye rapport på klimaendringene. Foto: NTB Scanpix

I det siste rapportutkastet til FNs klimapanel slår panelet fast at tre firedeler av verdens kull- og oljereserver må bli liggende i bakken, skriver Aftenposten. Delrapporten, som legges fram palmesøndag den 13. april, har navnet «Hva kan gjøres for å stanse klimaendringene?» og er den tredje delrapporten til panelets hovedrapport for 2013 og 2014.

I delrapporten snakker panelet om olje- og kullreserver som både er teknologisk mulige og økonomisk lønnsomme å utvinne. Klimapanelet, som samler inn all klimaforskning fra hele verden i rapporter, fastslår at utslippene av klimagasser må kuttes med 40 til 70 prosent fra dagens nivå.

Skal man oppnå dette, kreves det ifølge Aftenposten såkalt ekstremutbygging av fornybar energi, så mye kjernekraft som anses forsvarlig og CO2-prising som gjør storstilet satsing på CO2-fangst lønnsom. Vi har 15 år på oss til å få gjort jobben.

Den ferdigstilles i oktober i Berlin.

FNs klimapanel: Olje må ligge urørt – forbruket må ned

– Ingen på planeten vil være uberørt

Categories
Uncategorized

Climate change may increase violence

The Akkadian empire -- about 2350 to 2150 B.C. -- collapsed around a time of dryness, as indicated by continental dust that was blown from Mesopotamia into the Gulf of Oman.

It’s a hot day; sweat soaks your forehead, and you just want to get back to your air-conditioned home, so of course you’re going to be angry if the car in front of you doesn’t move when the traffic light turns green. Honk! Honk!

When the temperature rises, so does aggression — and that can lead to large-scale consequences, considering that climate change is turning up the heat over the entire planet.

A new study in the journal Science shows that shifts in climate historically have been associated with violent conflicts, among both individuals and groups, and that current warming patterns could significantly increase the abundance of human conflict by midcentury.

Researchers’ meta-analysis of 60 studies suggest that, consistent with links between conflict and climate shifts in the past, the risk of intergroup conflict around much of the planet would be amplified by 50% in 2050.

“It does change how we think about the value of avoiding climate change,” said Solomon Hsiang, lead study author and researcher at the University of California, Berkeley. “It makes us think that avoiding climate change is actually something we should be willing to invest more in.”

Future populations will hopefully also be able to figure out ways to adapt to these climate events, such that the predicted increase in violence will become less likely. Large-scale changes in technologies or political institutions may also alter the risk of violence in the future, Hsiang said.

Climate change may increase violence, study shows

A Lost Civilization May Shed Light on Coping with Climate Change

Climate change is simple: We do something or we’re screwed

Categories
Uncategorized

Rudolf Nilsen – På stengrunn

http://mittsnitt.files.wordpress.com/2010/02/rudolf-nilsen.jpg

Rudolf Nilsen (1901-1929)

Rudolf William Nilsen (født 28. februar 1901 i Kristiania, død 23. april 1929 i Paris) var en norsk dikter. Han debuterte i 1925 med diktsamlingen På stengrunn, og rakk kun å utgi denne og På gjensyn (1926) før han døde 28 år gammel. Hans tredje diktsamling Hverdagen ble utgitt posthumt.

I 1920-årene var klassekampen domminerende, og Nilsens lyrikk ble skapt under inntrykk av dette. Han er kjent for sin arbeiderklassediktning. Flere av diktene hans er kampsanger, og noen benytter seg av politisk satire. Dette var imidlertid ikke det eneste han diktet om, Nilsen var nemlig en skikkelig bygutt, og skrev flere kjærlighetserklæringer og skildringer fra livet på Oslos østkant og menneskene som bodde i byen. Noen kjente dikt fra Nilsen i sistnevnte kategori Nr.13 og Storby-nat.

Rudolf Nilsen

[youtube=http://youtube.com/watch?v=YM51OzE0i_A]

Rudolf Nilsen – På stengrunn

[youtube=http://youtube.com/watch?v=cWEiMfn1bIo]

Rudolf Nilsen – Revolusjonens røst

[youtube=http://youtube.com/watch?v=AewJWvUMpZo]

Rudolf Nilsen – Fred på jord

Categories
Uncategorized

Soil remineralization

Onions at the SEER Centre, Perthshire, Scotland

The creation of a more fertile soil by reintroducing a rich variety of minerals to the soil as happens naturally during, for example, Ice Ages and volcanic eruptions. Soil remineralization is distinct from conventional chemical fertilization, which involves the manufacture and spreading of manufactured materials typically high in nitrogen, phosphorus, and potassium (“NPK”) together with secondary minerals (calcium, sulfur, and magnesium).

Not all the claims of soil remineralization advocates have yet been accepted by the scientific community and it remains a controversial subject; however, the potential benefits of this natural means of replenishing soil fertility, including greatly improved agricultural productivity and carbon sequestration, suggest that much more research is warranted.

Soil remineralization

A Quick Tour of Soil Remineralization

Organic Matters – Remineralization of SoilGrowing Food Organically

Why Rock Dust Is the Future of Gardening

Categories
Uncategorized

The Big Freeze

Regenerate-the-Earth!-featured-500px

Regenerate the Earth!

[youtube=http://youtube.com/watch?v=PQtRXqBQETA]

[youtube=http://youtube.com/watch?v=S-eMtiTUD_g]

John D. Hamaker (1914–1994), was an American mechanical engineer, ecologist, agronomist and science writer in the fields of soil remineralization, rock dusting, mineral cycles, climate cycles and glaciology.

In 1982, he produced with Californian ecologist Donald A. Weaver The Survival Of Civilization: Carbon Dioxide, Investment Money, Population – Three Problems Threatening Our Existence, which was re-published by Remineralize the Earth in 2002 and in 2006 by SoilandHealth.org. Annotations and supporting evidence were provided by Weaver.

The book which initially sold 14,000 copies, concerned the threat of an imminent ice age, remineralizing the world’s soils on a local and global scale and reforesting the planet to return atmospheric carbon dioxide to a normal interglacial level near 280 ppm, to help slow the glacial advance.

The treatise was a synthesis of Hamaker’s thinking that emerged from his studies and research in several disciplines including soil science and paleoclimatology. His message, dubbed the Hamaker Thesis, was that due to modern agricultural and agro-forestry practices, the soils were running out of minerals, causing the dying and burning of forests worldwide and nutrient deficiencies in food.

He offered soil remineralization as a solution, advocating regeneration of soil and forests with rock dusts as an economic and ecologically sustainable alternative to chemical fertilizers and pesticides. Hamaker regarded this as one of the most powerful ideas in human history.

The book and its message was well received by soil and nutritional scientists and regarded as a blueprint for restoring the planet’s ecological integrity by the worldwide remineralization movement.

John D. Hamaker

Remineralize the Earth

Slide share.net: Remineralize the Earth

Dr. Julius Hensel (born April 30, 1844, died probably 1903 in Berlin ) was a German agricultural and physiological chemist or pharmacist, who later qualified as a doctor of medicine; described as one of the greatest pioneers of biochemistry and was considered by his followers as the “inventor” of the mineral field fertilization with rock flour.

He published “Macrobiotic” in 1882; he suggested that the underlying cause of all disease is a lack of mineral substances which are essential to the functioning of the body’s cells. As he travelled he studied the minerals of the country and recorded any health problems more common in the area.

A contemporary of Dr. Wilhelm Heinrich Schüßler (sometimes written Schussler), Hensel also proposed tritrated mineral substances to treat illness, but not diluted to the extent proposed by Hahnemann’s homeopathy and made a large number of enemies in opposing many aspects of both established medical opinion of the day and some of the newer ideas – from vaccination to homeopathy.

Julius Hensel

Introduction to Bread from Stones

Global Warming vs. the Next Ice Age

Ice Age Now (old)

Ice Age Now (new)

Categories
Uncategorized

Urartu – Armenia

Khaldi one 3 chief deities of Ararat (Urartu). Of all the gods of Ararat panthenon, most inscriptions were dedicated to him.Khaldi – Haik

File:Orientmitja2300aC.png

http://www.armenian-history.com/Nyuter/HISTORY/ArmeniaBC/Urartu/kingdom%20of%20urartu%20map.gif

tu = men

Urartu = Urmen = Armen

One of the great chapters in the history of Armenia is or should be the epic of the monarchy which the Assyrians called Urartu, but which was known to the Hebrews as Ararat. Herodotus called its people Alarodians. Urartu is regarded by history today as one of the earlier incarnations of Armenia.

In Urartu was manifest not only the indomitable fighting spirit of the later Armenians, but also the same tendency towards development of a higher culture. As a noted authority, H. A. B. Lynch, remarks, Urartu was “no obscure dynasty which slept secure behind the mountains, but a splendid monarchy which for more than two centuries rivalled the claims of Assyria to the dominion of the ancient world.”

Urartian, Vannic, and (in older literature) Chaldean (Khaldian, or Haldian) are conventional names for the language spoken by the inhabitants of the ancient kingdom of Urartu that was located in the region of Lake Van, with its capital near the site of the modern town of Van, in the Armenian Highland, modern-day Eastern Anatolia region of Turkey.

Urartian was an ergative, agglutinative language, which belongs to neither the Semitic nor the Indo-European families but to the Hurro-Urartian family (whose only other known member is Hurrian). It was probably spoken by the majority of the population around Lake Van and in the areas along the upper Zab valley.

Urartian is closely related to Hurrian, a somewhat better documented language attested for an earlier, non-overlapping period, approximately from 2000 BCE to 1200 BCE (written by native speakers until about 1350 BCE). The two languages must have developed quite independently from approximately 2000 BCE onwards.

Although Urartian is not a direct continuation of any of the attested dialects of Hurrian, many of its features are best explained as innovative developments with respect to Hurrian as we know it from the preceding millennium.

The closeness holds especially true of the so-called Old Hurrian dialect, known above all from Hurro-Hittite bilingual texts. Igor Diakonoff and others have suggested ties between the Hurro-Urartian languages and the Northeastern Caucasian languages.

Urartian survives in many inscriptions found in the area of the Urartu kingdom, written in the Assyrian cuneiform script. There have been claims of a separate autochthonous script of “Urartian hieroglyphs” but these remain unsubstantiated.

While the Armenians were known to history much earlier (for example, they were mentioned in the 6th century BC Behistun Inscription and Xenophon’s 4th century BC history, The Anabasis), the oldest surviving Armenian language text is the 5th century AD Bible translation of Mesrob Mashtots. Mesrob Mashtots created the Armenian alphabet in 405 AD, at which time it had 36 letters. He is also credited by some with the creation of the Georgian alphabet.

The large percentage of loans from Iranian languages initially led linguists to erroneously classify Armenian as an Iranian language. The distinctness of Armenian was only recognized when Hübschmann (1875) used the comparative method to distinguish two layers of Iranian loans from the older Armenian vocabulary.

W. M. Austin (1942) concluded that there was an early contact between Armenian and Anatolian languages, based on what he considered common archaisms, such as the lack of a feminine and the absence of inherited long vowels. However, unlike shared innovations (or synapomorphies), the common retention of archaisms (or symplesiomorphy) is not necessarily considered evidence of a period of common isolated development.

Soviet linguist Igor Diakonov (1985) noted the presence in Old Armenian of what he calls a Caucasian substratum, identified by earlier scholars, consisting of loans from the Kartvelian and Northeast Caucasian languages such as Udi.

Noting that the Hurro-Urartian peoples inhabited the Armenian homeland in the second millennium b.c., Diakonov identifies in Armenian a Hurro-Urartian substratum of social, cultural, and animal and plant terms such as ałaxin “slave girl” ( ← Hurr. al(l)a(e)ḫḫenne), cov “sea” ( ← Urart. ṣûǝ “(inland) sea”), ułt “camel” ( ← Hurr. uḷtu), and xnjor “apple(tree)” ( ← Hurr. ḫinzuri). Some of the terms he gives admittedly have an Akkadian or Sumerian provenance, but he suggests they were borrowed through Hurrian or Urartian.

Given that these borrowings do not undergo sound changes characteristic of the development of Armenian from Proto-Indo-European, he dates their borrowing to a time before the written record but after the Proto-Armenian language stage.

In the early 6th century BC, the Urartian Kingdom was replaced by the Armenian Orontid dynasty. In the trilingual Behistun inscription, carved in 521 or 520 BC by the order of Darius the Great of Persia, the country referred to as Urartu in Assyrian is called Arminiya in Old Persian and Harminuia in Elamite.

Shupria (Shubria) or Arme-Shupria (Akkadian: Armani-Subartu from the 3rd millennium BC) was a Hurrian-speaking kingdom, known from Assyrian sources beginning in the 13th century BC, located in the Armenian Highland, to the southwest of Lake Van, bordering on Ararat proper. Later, there is reference to a district in the area called Arme or Urme, which some scholars have linked to the name Armenia.

Together with Armani-Subartu (Hurri-Mitanni), Hayasa-Azzi and other populations of the region such as the Nairi fell under Urartian (Kingdom of Ararat) rule in the 9th century BC, and their descendants, according to most scholars, later contributed to the ethnogenesis of the early Armenians.

The Èr people, also known as Èrsh or (in Georgian works) the Hers, are a little-known ancient people inhabiting Northern modern Armenia, and to an extent, small areas of Northeast Turkey, Southern Georgia, and Northwest Azerbaijan.

Most of their history is constructed based on archaeological and linguistic (primarily based on placenames, with some elements) data, compared to historical trends in the region and historical writings, such as the Georgian Chronicles or the Armenian Chronicles, as well as a couple notes made by Strabo.

They were a constituent of the state of Urartu, which either incorporated or conquered them during the 8th century BCE. Their relation to the main Urartians (who were probably ethnically separate from them, judging from place names) is unknown. Linguistically, based on placenames, they are thought to have been a Nakh people.

Their language was a Nakh language. Nakh peoples are a group of historical and modern ethnic groups speaking (or historically speaking) Nakh languages and sharing certain cultural traits. In modern days, they reside almost completely in the North Caucasus, but historically certain areas of the South Caucasus may have also been Nakh.

The only healthy, living branch of the Nakh languages are now the Vainakh languages (spoken by the Vainakh peoples, namely Chechens, Ingush and Georgian Kist), due to the extinction of other peoples. The only non-Vainakh modern Nakh people are the Bats people in Northeast Georgia, but they are largely assimilated and their language is highly endangered.

Although the Vainakh are only a branch of Nakh peoples, due to the present day situation where the only well-known Nakh are Vainakh, the words Vainakh and Nakh are frequently confused. Hence the word Vainakh is frequently, but mistakenly applied to historical non-Vainakh peoples.

Nothing is really known about the people of Eriaki prior to their conquest or interpretation by Urartu, but the probably had lived separately before that. Urartu was originally situated around the Lake Van, but expanded in all directions, including North, probably eventually incorporating or conquering the Èrs.

The Urartians themselves were probably distantly related to the Èrs, in the very least by language, and probably more than just that. They were part of the same language family, the Northeast Caucasian family, and although they were of different branches, the Nakh branch is thought to be the closest to the Hurro-Urartian branch to which Urartian belongs.

The Urartian fortress Erebuni was named after them. Buni is a Nakh root, meaning shelter or home, the same root which gave rise to the modern Chechen word bun (pronounced /bʊn/), meaning a cabin, or small house. Hence, Erebuni meant “the home of the Èrs”. It corresponds to modern Yerevan (van is a common Armenian rendering for the root /bun/).

In the Georgian Chronicles, Leonti Mroveli refers to Lake Sevan as “Lake Ereta”. The name of the Arax River is also attributed to the Èrs. It is also called the Yeraskhi. The Armenian name is “Yeraskhadzor” (which Jaimoukha identifies as Èr + khi a Nakh water body suffix + Armenian dzor gorge).

The Nakhchivan Autonomous Republic (Azerbaijani: Naxçıvan Muxtar Respublikası) is a landlocked exclave of the Republic of Azerbaijan. Armenian tradition says that Nakhchivan was founded by Noah. The oldest material culture artifacts found in the region date back to the Neolithic Age. The region was part of the states of Mannae, Urartu and Media. It became part of the Satrapy of Armenia under Achaemenid Persia 521 BC.

According to the 19th-century language scholar, Johann Heinrich Hübschmann, the name “Nakhichavan” in Armenian literally means “the place of descent”, a Biblical reference to the descent of Noah’s Ark on the adjacent Mount Ararat.

First century Jewish historian Flavius Josephus also writes about Nakhichevan, saying that its original name “Αποβατηριον, or Place of Descent, is the proper rendering of the Armenian name of this very city”.

Hübschmann notes, however, that it was not known by that name in antiquity. Instead, he states the present-day name evolved to “Nakhchivan” from “Naxčavan”. The prefix “Naxč” was a name and “avan” is Armenian for “town”. Nakhchivan was also mentioned in Ptolemy’s Geography and by other classical writers as Naxuana.

Modern historian Suren Yeremyan disputes this assertion, arguing that ancient Armenian tradition placed Nakhichevan’s founding to the year 3669 BC and, in ascribing its establishment to Noah, that it took its present name after the Armenian phrase “Nakhnakan Ichevan” (Նախնական Իջևան), or “first landing.”

Interestingly, in close proximity to the South is the “Nakhchradzor” gorge, perhaps an old home of the Dzurdzuks. During the time of the kingdom of Urartu, there was a northern region near the Yerashkhadzor gorge and a little northwest of Erebuni called “Eriaki”.

 

Categories
Uncategorized

Enkel livsvisdom

Psyken, når man er et sterkt menneske med mange opplevelser, sorger og gleder, er ikke alltid like lett. Opplever man ikke sorger og smerter vil livet raskt bli kjedelig. Man blir middelmådig og dvask. Man blir begrenset, og det blir vanskelig å befri seg fra situasjonen og bryte ut av egget og som fuglen Føniks fly ut i det fri.

Opplever man for mye smerte og lidelse vil også dette være en hemsko, for motgang skaper motgang på samme måte som fattigdom avler fattigdom. Alle har muligheten til å skape seg det liv man ønsker. Man må bare ikke slippe taket, og la seg rive med ned, men være åpen når sjansene kommer og ikke la seg knekke av mismot og frykt.

Det er et bånd mellom alle mennesker, ja, et bånd mellom alt som eksisterer. En kraft, livets kraft, som fyller vår tilværelse og som er overalt rundt oss. Vi kjenner den når vi er åpne – den får oss fremover og gjør at gode ting skjer. Man må bare ikke frykte den eller stenge for den. Gjør man dette blir tilværelsen liten og man får ikke gjort det man er her for å gjøre. Føle glede og glede andre.

Det gjelder å om å føle seg som en del av den enorme guddommelige kraften som vi kjenner som livets kraft, livskraften. Det gjelder om å ta vare på de gode øyeblikkene og ikke la seg rive med ned av de vonde. Det gjelder om å være åpen så det umulige, men som allikevel fult og helt er mulig, skal kunne skje. Det handler om å være seg selv.

En annen ting er jo selvfølgelig om samfunnet tillater og fremmer det eller skaper mennesker som stenger og frykter kraften. Hierarkier og autoriteter stanser enkeltindivider fra å føle seg som en del av den harmoniske helheten de inngår i og hindrer mennesker fra å føle seg som en del av strømmen. Undertrykkelse, stigmatisering, utbytting og fattigdom gjør at mennesker stenger av og føler frykt.

Vi beveget oss fra Ekur, gudenes hage, også kjent som paradis, Gobekli tepe, Portasar, eller Ararat, i det armenske høylandet. På den tiden levde vi som jeger-samlere. Livet var fult av avgrøder. Det var ingen ledere, ingen mangel. Vi delte hva vi hadde, på både godt og vondt. Det var en gylden tid i sivilisasjonens barndom.

Men etter hvert som vi oppfant jordbruket og å temme dyr, lærte å utvinne metaller og å skrive, oppsto den private eiendom, arbeidsspesialisering og klasseskiller. Mens noen styrte og bestemte var det andre som måtte arbeide og slite. For som Bertold Brecht spør i sitt dikt “En lesende arbeiders spørsmål” – “Hvem bygde Theben med de sju portene?”

I bøkene står noen kongenavn, men var det kongene som slepte på murblokkene, eller var det arbeiderne som måtte slite for å oppfylle kongenes drømmer om storhet? Og hvor stor er vell dem som trenger andre for å få sine drømmer oppfylt?

Både bønner og meditasjon kan fremme, men også gjøre blind. Synsfeltet kan bli mindre og man blir lett å lede. Men hver og en av oss er herre over sitt eget liv og har den samme muligheten til å føle seg i ett med strømmen.

En autoritær leder står kun som et hinder mellom deg selv og helheten vi inngår i. Og som alle andre demninger, så vil alle de som hindrer oss i å føle oss i ett med strømmen forgå. En ekte lærer begrenser ikke, men utvider. En ekte lærer slipper fri.

Og en gud som straffer og bud du skal holde – slik at du ikke lenger er deg selv – stenger for det guddommelige, for kraften, mens kjærlighet slipper fri. Ingenting er mer essensielt enn kjærligheten. Kjærligheten til seg selv, til andre og til alt som er skapt, samt skaperkraften i seg selv. Kardemommeloven, “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”, er langt mer enn nok.

Categories
Uncategorized

critical assesment of what has happend in the ancient Armenian town of Kessab

MILL PEOPLE PLUS WHATS GOING ON RIGHT NOW? THAT IS SHAME! SHAME ON TURKEY! #SaveKessab #UAN

http://asbarez.com/App/Asbarez/eng/2014/03/kessab-protest.jpg

Hundreds Protest Turkey’s Role in Kessab Attacks

Syria’s armenian villages of kesab targeted by al-qaeda front groups in cross-border attack from Turkey

Russia Condemns Attack on Kessab

The heartbreaking news came quickly – the ethnic Armenian town of Kessab in Syria, one of immense historic significance to Armenians had been taken over by hardline Islamists as residents were forced to flee. Rebels advanced to Bashar Al Assad’s hometown province, but there was more disturbing news – the Turkish air force shot down a regime war plane trying to bombard the rebel advancement by al Nusra Front, al Qaeda’s offshoot in Syria, reported the Wall Street Journal.

The civil war that had plagued the Middle Eastern country for three years had finally caught up to the border. Since it began, over 140,000 civilians have lost their lives, 4 million refugees have emptied the country now enveloped by rubble and death.
The mayors of various villages in the area told CivilNet that the city had been destroyed and was now “gone.”

But the tragedy of Kessab has also fallen to another tragedy of sorts – one of the digital world, where misinformation, unverified sources and fake photos have been used to create hysteria and have unfortunately gone viral, under the hashtag “SaveKessab.”

Dissecting Kessab: What is (and Isn’t) Happening in the Historical Armenian Town

Categories
Uncategorized

5000 år er mer enn nok!

http://teachmiddleeast.lib.uchicago.edu/foundations/origins-of-civilization/images/origins-01.jpg

The Origins of Civilization

Fertile Crescent: Farming started in several places at once, researchers report

The end of civilization

The end of civilization

Why the Maya Fell: Climate Change, Conflict—And a Trip to the Beach?

Climate change is simple: We do something or we’re screwed

I disse dager da sivilisasjonens vugge – selveste Mesopotamia – nylig har blitt bombet, med våpner fra sin moderne etterkommer, blir man nødt til å spørre: hvordan kan noe så sinnsykt skje? Det har ikke manglet på de politiske analysene: dette er reinspikket imperialisme, i extra large, global størrelse – et spill om olje, strategisk lydige regimer og påskudd for militær tilstedeværelse – en kapitalisme som trenger krigen som marked.

Joda, de fleste av oss har vel etterhvert sett disse sammenhengene. Men har analysene gått dypt nok? Krigen som fenomen er jo dessverre mye eldre enn kapitalismen, den har herjet sivilisasjonen til alle tider. Ja, vi kan faktisk si at den er et typisk trekk ved sivilisasjonen – og kanskje uunngåelig?

Tekst publisert av Are Hansen Nr. 171 (1/04)

I dagligtale er sivilisasjon et positivt ladet ord. Vi snakker om å oppføre seg sivilisert, og da mener vi høflig, vennlig, rimelig, fornuftig. Det har blitt et synonym for våre idealer om hvordan vi bør oppføre oss for å minimere konfliktene ved å leve sammen.

Men ser vi oss rundt oppdager vi raskt at det slett ikke er dette som preger vår sivilisasjon – snarere tvertimot. Det blir stadig mer utbytting, vold og krig. Mange vil se dette som avvik fra det siviliserte, og dermed opprettholde ideen om sivilisasjonen som noe positivt. Her skal jeg hevde at vold og undertrykking tvertimot er typiske kjennetegn for sivilisasjonen – både før og nå.

Kultur og sivilisasjon

Den rådende historieoppfatningen i vår kultur er svært selvgod og nåtidssjåvinistisk. Vi er så blendet og stolte av vår teknologiske sivilisasjon med alt sitt materielle behag og dippedutter, at vi ser for oss at livet før dette må ha vært fæle greier.

Hører vi ordet “steinalderen”, er standardbildet noen uflidde, apeliknende vesener som slår hverandre i huet med klubber, mens de utstøter uartikulerte lyder og mennene stjeler koner fra hverandre.

For det første er begrepet “steinalder” veldig flytende. Det omfatter 99 % av menneskehetens historie, fram til man begynte å bruke metaller, og dekker derfor både jeger/sanker-stadiet, jordbruket – og sivilisasjonene.

For det andre, har slike monstermennesker aldri eksistert. De ble oppfunnet på 1800-tallet av “kreative” historieskrivere, uten noe grunnlag i det arkeologiske materialet. Det hadde – og har – et klart politisk budskap: vi er mye bedre nå! Du kan nok klage på ditt og datt, men husk: det var verre før. “Kritiserer du industrialismen? Du vil da vel ikke tilbake til steinalderen?”

Det de har gjort i den nåtidssjåvinistiske propagandaen er å sette likhetstegn mellom sivilisasjon og kultur. Men mennesket har alltid hatt kultur, dvs. en pakke av verdensbilde, språk og regler for akseptabel oppførsel. Kultur oppstår av seg selv i grupper av alle størrelser, fordi den er uunnværlig som sosiale trafikkregler som minsker konflikter og aggresjon.

Vår kultur er t.o.m eldre enn mennesket som art; selv de sparsomme arkeologiske restene viser at våre menneskeliknende forgjengere tok vare på hverandre, utførte begravelsesritualer osv. Det burde ikke forundre oss, også andre dyr enn mennesket har sine kulturer, de hadde rett og slett ikke overlevd i en kaotisk alles-kamp-mot-alle.

En sivilisasjon derimot, er noe langt mer og annet enn kultur. Et leksikon vil si det slik: sivilisasjon (av. lat.), et nivå i menneskehetens utviklingshistorie, preget av framvekst av intensiv matproduksjon, økt folketetthet, arbeidsdeling og sosial lagdeling. Sivilisasjon i denne forstand oppsto først i Vest-Asia ca. 3000 f.Kr.

Av denne lille definisjonen ser vi raskt flere ting. For det første selve kjernepunktet, det som virkelig tar stjerneglansen av sivilisasjonens heroiske status, nemlig sosial lagdeling. Dette er bare en forskjønnet måte å si urettferdighet og fattigdom på, og all den vold og elendighet dette har medført de siste 5000 årene.

For det andre ser vi at menneskeheten har levd mesteparten av sin tid uten sivilisasjon – og dermed med mindre sosial lagdeling. Mye tyder på at livet for de fleste var bedre da, og ikke minst mye fredeligere. Laoss kaste et kritisk blikk bakover, og se på hvordan folk levde i denne beryktede “steinalderen”, og hvordan dette etter hvert førte til at sivilisasjonene vokste fram.

Det var en gang… en gullalder!

I denne sammenhengen er det nok å gå tilbake til jordbrukets begynnelse for det var først etter jordbruket at sivilisasjoner oppsto. Det å dyrke planter til mat har folk funnet på flere steder, på ulike tidspunkt. Den samfunnsmessige utviklingen mot sivilisasjoner – og konsekvensene av det – har likevel skjedd på røfflig samme måte, selv om noen områder var tidligere ute enn andre.

De første områdene vi kjenner til at folk bevisst sådde frø var i dalene opp mot Tauros- og Zagros-fjellkjedene, den “fruktbare halvmånen” som omkranser den arabiske ørken fra Iran i øst og helt ned til Libanon og Israel i vest. Det var ikke tilfeldig at det skjedde der.

Slettene var dekket av gress – og gresset var hvete. Det vokser fortsatt store områder med vill hvete i disse fjellområdene. Folk kan ha bodd der i århundrer og høstet den ville hveten, uten å måtte pløye eller så. Men på et tidspunkt oppdaget de altså at de kunne få hveten til å vokse der de ville ved å spre frøene på bakken. Kanskje det behagelige og trygge livet førte til for stor befolkning, og det ikke lenger var nok vill hvete å høste – nøden lærer som kjent naken kvinne å spinne.

Arkeologiske funn viser at overgangen fra vill til dyrket hvete skjedde ca. 8000 f.Kr., og genetiske undersøkelser har pinpoint’et Karacadag-fjellet i sør-Tyrkia som opphavssted for dagens hvete.

På denne tiden var jorden ennå ung, og det var ikke mange mennesker. Ble det for tett på ett sted, var det bare å flytte til et nytt. Og det var nettopp det folk gjorde, og de tok med seg frøene og kunnskapen om ådyrke dem. Etterhvert spredte denne livsformen seg i hele Tyrkia og Hellas, og deretter utover hele Europa (og i mange andre retninger).

Jordbruk på denne tiden var utrolig lettvint. Etter at de beste åpne områdene var befolket, begynte folk å rydde tettere skoger for å lage åkre. Man brant rett og slett ned et område av skogen og sådde i den næringsrike asken. Det gir enorme avlinger noen år, inntil jordsmonnet er utarmet. Men da var det bare å rydde et nytt område.

Denne metoden, svedjebruk, praktiseres fremdeles av en del såkalte “primitive” stammer. Det fungerer bra så lenge det ikke er for mange mennesker, slik at skogen rekker å vokse opp igjen før du kommer tilbake til samme sted.

Overgangen til bønder (dvs. boende) skjedde nok gradvis. Sanker/jeger-folk har sine “trekk” som andre dyr, og flytter seg fra område til område etter sesongens matressurser. Da er det bare å så frøene et passende sted, og trekke videre på ruta. Innen man er tilbake igjen, er avlingen klar til høsting.

Dyrket mat var altså bare en av mange matkilder – jordbruks“ revolusjonen” skjedde i virkeligheten gradvis. Ingen gidder å slite mer enn de må, og sammenliknet med jegerlivets frihet og variasjon framstår fullt jordbruk som et endeløst slit.

Men de fleste steder førte befolkningsveksten etter hvert til at det ikke lenger var næringsgrunnlag for å være deltidsbonde, og man måtte begynne å så større områder med korn, som ga mye mer mat per areal enn vill natur. Kveg ble temmet omtrent samtidig, og ga gjødsel slik at jorda ikke ble utpint.

Det skjedde en intensivering for å holde tritt med befolkningsveksten, og da man rundt 3000 f.Kr. fant på å bruke husdyrene som trekkdyr kunne man pløye opp ennå større områder – osv osv.

Fullt jordbruk gjør det både mulig og nødvendig å bli fastboende. Det er selvfølgelig mer makelig å holde seg i ro, og det gir den fordelen at man kan bygge skikkelige hus mot vær og vind, istedenfor enkle flyttbare boliger (tipier o.l.). Korndyrking krever dessuten redskaper som er for store og tunge til å kunne slepe med seg (ploger, steinredskaper til å kverne kornet, mm).

Det var fremdeles plass nok, og ingen grunn til å krangle om ressursene. Det lille vi vet om de første fastboende bøndene ut fra arkeologiske funn, tegner et bilde av et fredelig og moderat velstående samfunn.

Bosetningene lå åpent på de fineste stedene i landskapet, og det var tydelig ikke noe behov for å beskytte seg mot fiendligheter fra andre. De våpnene man har funnet fra denne perioden er da også laget for jakt, ikke krig. Man finner heller ikke mengder av skjeletter skadet av våpen, med pilspisser i brystkassa eller øksemerker i skallen, slik man ser fra alle seinere tider.

Alle levde på omtrent det samme materielle nivå, høyt nok for å leve et sunt og behagelig liv. Boligene i landsbyen hadde omtrent samme størrelse og standard, og hvis det har eksistert noen maktstrukturer så ser de ikke ut til å ha gitt til materielle fordeler. Tyngdepunktet ser ut til å ha ligget på gruppen mer enn på individet, en arv fra jeger/sanker-samfunnet, der stammen kjørte fellesøkonomi og deling av jaktutbyttet.

Avlingene sikret stabil mat som lett kunne lagres, og man spedde på med fisk og vilt som det ennå var mengder av. Det krevde lite å skaffe mat. Tiden og kreftene de hadde til overs ble tydeligvis brukt til sosiale og rituelle fellesaktiviteter, og spesielt i Europa investerte de utrolig energi på å bygge monumenter av kampesteiner (“megalitter”), fra de enkle til etter hvert enorme byggverk som Stonehenge.

De dyrket fruktbarheten og seksualiteten, årstidene og det økologiske kretsløpet – som logisk er i et jordbrukssamfunn. Kvinnen fikk dermed en høy stilling, siden livet på mystisk vis sprang ut av henne, og hovedgudene var kvinnelige.

Noen steder var fellesgravkamrene der landsbyen begravde sine døde i generasjoner, utformet som en enorm kvinnekropp, der inngangen var i skjeden, ofte gjennom en oval dør – når man døde gikk man tilbake dit man kom fra, til Moder Jord. Man finner ingen statusforskjell i gravene heller.

Alle nåværende jordbrukssamfunn har myter og fortellinger om en fjern Gylden Tidsalder, en fortid der menneskene levde i overflod og harmoni med naturen og hverandre.

Dikteren Hesiod levde i Grekenland ca. 800 f.Kr, hundrevis av år etter at den siste megalitt ble reist i Europa. Den verden han så rundt seg, var et bedrøvelig syn. Utarmede jorder, avskogede fjell, folk stuet sammen i usunne, overbefolkede byer, som kriget og massakrerte hverandre i kampen om noen mål karrig land eller stykker gyllent metall.

Et livslangt slit måtte til for å dekke de materielle behovene fra den utpinte naturen. Det var tydelig for Hesiod at vinninga hadde gått opp i spinninga for sivilisasjonen, og samtiden sto i grell kontrast til de mytene som var overlevert ham fra en fortid da livet var lett, åpent og fredelig. Han kalte den Gullalderen:

De levde som om de var guder,
deres hjerter fri for all sorg…
Når de døde, var det som om de falt i søvn…

De fruktbare kornåkrene ga avling av seg selv…
mens de selv som de hadde lyst
stille og fredelig drev med sitt
i midten av gode ting…

Som vi ser, er ikke dette bare fantasi og rosenrødt drømmeri, men ekko av en fortid som faktisk eksisterte, og som mange steder varte i flere tusen år. Vi vet f.eks. fra dagens australske urinnbyggere at detaljert informasjon kan overleve, intakt, etter tusener av år med muntlig overlevering.

Det er derfor sannsynlig at folkeminnet husket at verden ikke alltid hadde vært slik den var på Hesiods tid, og dermed en nagende bevissthet om at elendigheten ikke var uunngåelig, fordi den skyldtes menneskets natur eller gudenes vilje. Om referansene til kornet som vokste av seg selv var et minne helt tilbake fra villhveten i Midtøsten eller bare jordbrukerens drøm, er ikke mulig å si…

Livet var sikkert ikke bare en dans på roser den gangen heller. Man ble spist av ville dyr, og døde i barselseng og av infeksjonssykdommer. Men sammenliknet med seinere tider framstår den likevel som en virkelig Gylden Tidsalder.

Vi må ikke glemme at alle materielle framskritt vår sivilisasjon har gitt bare er tilgjengelige for dem med penger. Hundrevis av millioner mennesker lever i dag på et mye dårligere materielt nivå enn folk flest gjorde for 5000 år siden.

Jordbrukssteinalderen var et stabilt og konservativt samfunn, uten brå forandringer. I Europa varte denne “megalittiske” kulturen i 3000 år, med jevnt økende levestandard og langsom teknologisk utvikling. Det er lenger enn noe dynasti i Egypt eller Kina. Den favnet mange forskjellige folkeslag, fra Malta sør i Middelhavet, via Nord-Afrika og helt opp til Sverige og Shetlands-øyene i nord.

Det står fremdeles titusener kampesteinsmonumenter spredt utover Europa, selv om mengder har blitt ødelagt og pløyd ned, særlig de siste århundrene. En gang må de ha dominert hele landskapet, og sikkert også fungert som landemerker (slik de fremdeles gjør noen steder i Frankrike).

Flere har pekt på at den konstante byggingen av steinmonumenter kan ha hatt en fredsbevarende funksjon, ved at unge menn kunne få utløp for sin voldsomme fysiske virketrang, som ellers lett kan surne og bli til aggresjon (“testosteron-hypotesen”).

Det at monumentene i det hele tatt ble bygget, viser i hvert fall at det var et overskudd på arbeidskraft, som kunne bruke kreftene sine på å bokstavelig talt slepe gigantiske steinblokker milevis gjennom ulendt skog og over elver. Jordbruk og husdyr ga så stort utbytte at ikke alle behøvde å jobbe med matproduksjonen.

Dette åpnet for at man kunne fø på heltidseksperter innen enkeltområder, slik som kunst, vitenskap, religion, som dermed kunne oppnå et høyere nivå enn ellers. De etterlot seg ingen skrevne ord, men gravene, kunsten, og ikke minst steinmonumentene, kan fortelle oss mye.

De avslører geometriske og matematiske kunnskaper på et høyt nivå. Monumentene er heller ikke tilfeldig plassert. De er orientert etter himmelretningene og bevegelsene til sola og månen. Det er påvist at mange av steinsirklene må ha blitt brukt som observatorier og kalendere, som gjør det mulig å beregne solverv, jevndøgn og formørkelser.

Alle disse merkedagene blir feiret i jordbrukskulturer, hvor det er avgjørende å følge med på årstidene vha himmellegemene – og det hele blir vevd inn i mytiske og religiøse sammenhenger. Står du f.eks. i midten av Stonehenge, vil synslinja til flere slike begivenheter stå vinkelrett på hverandre – og det er det eneste stedet på den nordlige halvkule.

Det har krevd nøyaktige og langvarige observasjoner – over flere generasjoner – for å avdekke de kompliserte mønstrene kosmos følger. I moderne tid har man vært raske til å tolke monumentene religiøst, som templer – særlig steinsirklene, og spesielt det spektakulære Stongehenge selvfølgelig.

De ser ut til å ha en religiøsmagisk betydning for mange av dagens mennesker. Virkeligheten er at disse byggverkene ble bygget, og brukt, for veldig mange tusen år siden. Det finnes ingen direkte informasjon, som f.eks. skrift, som kan fortelle oss hvem byggerne var og hva de tenkte og følte, knapt noen bilder heller.

Men hva arkeologi og indirekte metoder sier oss ganske tydelig er at de levde, og organiserte sin verden dramatisk annerledes, enn det vi gjør. Det tyder vel på at de også tenkte og følte helt annerledes og levde i en helt annen virkelighet.

Menneskesinnet er jo bøyelig i det uendelige og utrolige. Den neolittiske steinalderen er så fjernkulturell både i tid og tanke, at vi slett ikke kan være sikre på at ting vi finner er det de ser ut til å være for oss. Steinsirklene kan godt ha vært “templer” – og samtidig observatorier, markedsplass og konferansesenter. Eller noe helt annet.

Mange har vist interesse for dette tilsynelatende fredelige og stabile fortidssamfunnet. New Age hippier og syretrippere ser gjerne for seg rituelle fellesinntak av psykedeliske stoffer som “limet” i slike samfunn og religioner.

Og det er fullt mulig det, det var utbredt i religiøse sammenhenger i forhistorisk tid. Men vi har heller ingen tegn som tyder på at de faktisk brukte slike sakramenter, selv om man med godviljen kanskje kunne finne psykedeliske temaer i dekorasjoner og mønstre. Vi vet det rett og slett ikke, og kanskje finner vi aldri tydelige tegn etter noe som skjedde for så lenge siden.

Det var i hvert fall i slike samfunnsstrukturer at alle de fire grunnleggende teknologiene for sivilisasjonen ble utviklet: jordbruk, keramikk, tekstiler – og etter hvert metall. Og med hver av dem fulgte dramatiske endringer i tenkemåter og samfunn.

Nye tanker, nye verdier

Man behøver vel ikke være marxist for å forstå at økonomien – måten du lever på – påvirker hvordan du tenker. Det virkelig revolusjonerende ved jordbruket var at det var første gang mennesket begynte å forandre omgivelsene til sin fordel, istedenfor å måtte leve på naturens premisser. Allerede der spirer ideen om herredømme, m.a.o. et hierarki av makt.

Man kan også si at jordbruket er første tegn vi ser til en firkantet, industriell tenkemåte. I naturen er alt krokete og filtret inn i hverandre, trærne står ikke på geledd. Det gjør derimot kornstråene i en åker, uendelig mange kopier av samme plante – og ingen andre.

Masseproduksjonen hadde begynt. Også tekstilveving innebærer en teknologisk tenkemåte, med uendelig repetisjon av et enkelt mønster, en abstrakt ide manifestert i materie. Veven var menneskets første maskin, mye eldre enn hjulet.

Man temmet plantene og dyrene – men de temmet også mennesket. Istedenfor å bare vandre rundt og plukke fra naturens overflod, ble menneskene nå aktive produsenter, og måtte være tilstede og passe på plantene og styre sine stadig mer kompliserte kunstige økosystemer. Arbeidet kom inn i verden – ikke bare nå og da, innimellom masse fritid som tidligere – men etter hvert hver dag, hele livet.

Landsbyen i jordbrukssteinalderen fungerte med fellesøkonomi, men den var tydeligere enn tidligere delt inn i familier, med hvert sitt hus. Dette var en dramatisk sosial endring fra jeger/sanker-samfunnet, der mann-kvinne-barn-familien slett ikke er noen enerådende enhet. Ofte bor heller kvinner og menn i hver sine felleshus, og barna er felles ansvar for hele gruppen.

I jeger/sanker-samfunnets fellesskap var også privat eiendomsrett begrenset til rent personlige gjenstander (klær, smykker, redskaper). Det fantes rett og slett ikke noe særlig mer man kunne eie. I det fastboende jordbrukssamfunnet derimot fikk man mange flere ting (forseggjorte boliger, inventar, redskaper), og ikke minst husdyr og jordene, som ble verdifulle fordi man hadde investert så mye arbeid i å rydde og stelle dem. Ideen at man kunne ha eiendomsrett til selve landskapet vokste fram, en ide som var meningsløs før man ble fastboende.

Bergljot Børresen m.fl. har framsatt tanken om at temmingen av husdyr åpnet psykologisk for ideen om temming også av mennesker, og dermed la grunnlaget for sivilisasjonens hierarkier (med slavene på bunnen, som husdyr).

Sivilisasjonen: et lemen-fenomen

Den fantastiske økonomiske suksessen til steinalderens egalitære jordbrukssamfunn førte etter hvert til dets fall. Det satte mennesket utenfor naturens normale bestandskontroll, og den stadig mer stabile tilgangen på rikelig mat førte til en befolkningseksplosjon. Til og med spedbarn kunne spise grøten fra kornet, og mødrene kunne amme kortere – og dermed raskere få nye barn.

Etter hvert måtte man ta i bruk også marginale områder, som kanskje trengte drenering eller kunstig vanning for å kunne brukes. Bygging og stadig vedlikehold av slike anlegg krevde mange menneskers arbeid som måtte samordnes. Etter hvert ble fellesprosjektene så store og teknisk kompliserte at det trengtes heltids organisatorer med spesialkunnskaper for å gjennomføre og drive dem.

Gruppen ble så stor at man ikke lenger kunne kjenne alle medlemmene personlig. Man måtte oppfinne tekniske hjelpemidler for hukommelsen, tallsystemer og skrift for å holde orden på ressursene og hvem som bidro. Organisatorene forholdt seg ikke lenger personlig til alle som deltok, for dem ble menneskene brikker, produksjonsressurser.

Menneskene ble tannhjul i en maskin, en maskin som var større enn den enkelte kunne styre eller fullt ut forstå: sivilisasjonen var født. Som vi ser, er den ikke den glitrende kronen på verket som menneskeheten har strebet mot i tusener av år, men en nødløsning for å overleve når ressursene ble for små.

De med oversikt og spesialkunnskaper fikk raskt mer makt enn resten, og benyttet seg av dette til materielle fordeler. Høvdinger og konger dukket for første gang opp, og ble gravlagt i etter hvert enorme enegraver med gods og gull. Fellesskapet var brutt.

Denne utviklingen skjedde først langs elvene i Mesopotamia og Egypt. Oversvømmelsene med næringsrikt slam gjorde at jorda ikke ble utarmet, og ga tidlig grunnlag for store, fastboende befolkninger. Men her var det ikke bare å flytte videre når det ble for trangt.

Både Eufrat/Tigris og Nilen renner gjennom tørre ørkenområder, og eneste muligheten til nye dyrkningsarealer var ved irrigasjon. At det ikke fantes noen steder å rømme til gjorde det også lettere å tvinge folk inn under en sentral autoritet; man var innestengt av ørkenen, og ville man overleve måtte man underordne seg samfunnet.

I Europas kjøligere og fuktigere klima derimot var verden dekket av skog, og man kunne rydde og bo overalt. Det var verken nødvendig eller mulig å utvikle noen sentralmakt. Den egalitære jordbrukssteinalderen varte derfor lenger i Europa enn i Midt-Østen, før den bukket under for småkongenes hierarkier ved inngangen til bronsealderen.

Welcome to The Machine

Verden er stor, men den har likevel ikke plass til evig vekst. Stadig oftere ble det kamp om jord, vann og plass. På denne tida skjedde det en dramatisk økning i voldsbruk og røvertokter. Man ser at bosetningene begynte å gjemme seg bort, bak murer på utilgjengelige steder i landskapet, istedenfor på de mest behagelige plassene. Utgravningene viser tegn på plyndring, brann og massedrap. Dette bidro også til at folk samlet seg rundt sterke ledere for beskyttelse.

Etter at ideen om privat eiedomsrett og ulikhet slo røtter, fulgte tanken om at man også kunne eie mennesker raskt etter. Slaveriet var kanskje en logisk konsekvens av at sivilisasjonen gjorde enkeltmennesket til upersonlige produksjonsbrikker. De stadige krigene ga forsyninger av fanger, og siden fienden ble betraktet som undermennesker kunne man utnytte og mishandle dem på det groveste uten å bryte med moralen.

Igjen er dette en tanke som var meningsløs i jeger/sanker-samfunnet, siden det der ikke fantes mye arbeid for slaver å gjøre. Jordbrukets endeløse slit derimot, kunne man godt tenke seg å overlate til andre…

Den stadige ufreden førte til opprettelse av faste hærer, og en ny yrkesgruppe kom inn i verden: soldaten. Disse var nyttige ikke bare til å forsvare samfunnet mot fremmede, men også for å forsvare eliten mot sine undersåtter. Folk lar seg selvfølgelig ikke utnytte frivillig, og elitens økonomiske privilegier måtte opprettholdes med fysisk makt – slik de fremdeles må.

Man brukte også psykisk makt: religionen ble nå også politikk, og forfektet underdanighet og lydighet overfor overordnede. Makthavernes posisjon ble legitimert som gudegitt, slik at ethvert opprør også ble å sette seg opp mot gudene selv. Etter hvert ble makthaverne selv betraktet som guder, slik som kongene i Mesopotamia eller faraoene i Egypt.

Formen og innholdet av religionen endret seg også dramatisk. I tråd med sivilisasjonens fremmedgjøring av enkeltmennesket, ble også det hellige nå noe fjernt og indirekte formidlet. Istedenfor at gudene var tilstede som en livskraft som gjennomsyret hele verden – hver plante, stein, elv og enkeltmenneske – ble den nå en abstrakt og intellektuell personlighet, og kontakten til den ene Gud måtte skje via religiøse spesialister: presteskapet.

Gud ble modellert etter samfunnets nye ledere: en høvding eller konge, eneveldig og allmektig, en kontrollfrik som krever blind lydighet av sine tilbedere, og bekjemper enhver konkurranse eller opposisjon med voldsomme ødeleggelser. Selvhøytidelig, hissig og krigersk, hvor seier og “ære” går foran alt, og massedrap og kataklysmiske ødeleggelser blir akseptable virkemidler (se f.eks. Det Gamle Testamentet).

Dette var kanskje det mest dramatiske bruddet med fortiden, at Livet ikke lenger var hellig og overordnet alt, men ble en brikke som det var greit å ofre for å oppnå andre, ofte abstrakte mål. Isteden ble man lovet evig liv i en paradisisk fantasiverden etter døden, bare man var lydig i denne verden først.

Og Gud ble mann, akkurat som samfunnets nye ledere var menn. Også i den gamle religionen hadde mannen en hellig plass, som nødvendig gemal for modergudinnens fruktbarhet. Men etter hvert ble han mer og mer sentral, og kvinnen gled tilbake til hustru eller søster, og ble til slutt helt borte (selv om de gamle ideene lever videre som understrømninger også i moderne religioner; f.eks. er jomfru Maria for mange katolikker mer sentral i dagliglivet enn Jesus, som nærmest får en birolle som modergudinnens bror.)

Synet på sex ble snudd helt på hodet. Istedenfor å hylles som hellig, ekstatisk og livsskapende, ble sex nå betraktet som noe skittent og stygt. Det var i tråd med det nye fokuset på abstraksjoner, og dermed ideen om Tanken og Sjelen som noe adskilt fra – og bedre enn – kroppens materie, som med djevelsk kraft trakk oppmerksomheten bort fra de opphøyde og “dydige” tanker.

Delvis var dette direkte politikk; diskrediteringen av seksualiteten ble et angrep på den gamle religionen, hvor formering og fruktbarhet sto sentralt (se f.eks. Det Gamle Testamentets omtaler av “falske guder”).

Dermed ble det også et angrep på kvinnens stilling, som tidligere ble æret fordi Livet springer ut av henne. Men undertrykkingen av seksualiteten var også nødvendig for sivilisasjonen på et dypere plan. Et så grotesk system, med voldelig utbytting og undertrykking, ville ikke være mulig å opprettholde blandt frie, elskende og fornøyde mennesker.

Ved å gjøre et av våre sterkeste behov tabu, fikk man en befolkning av stadig syndende, skamfulle mennesker. Og er man misfornøyd med seg selv, går man med bøyd hode og klarer ikke å ha et nært forhold til andre heller. Splitt og hersk. De seksuelle frustrasjonene ga også en evig fornyende kilde til aggresjon, som samfunnets nye voldsapparater hadde god bruk for.

Sex ble nå bare motvillig akseptert som nødvendig for forplantingen, en “ekteskapelig plikt”. Seksuell nytelse ble suspekt, særlig for kvinner. I hennes nye, underdanige stilling skulle hun passivt være med på den sex’en mannen ville ha, når han ville og slik han ville (og føde masse barn).

Mannen behøvde dermed aldri utvikle sin seksualitet utover et onanistisk tenåringsnivå, og både han og hun gikk glipp av den nærhet og kosmiske sammensmelting som moden sex kan gi. Og slik har vi det dessverre i høy grad ennå…

Hvorfor mennene overtok de nye maktposisjonene idet samfunnet ble mer hierarkisk og krigersk er gjenstand for stor diskusjon. Vi går ikke med på vulgærfeministiske teorier om Mannen som iboende mer aggressiv eller konkurrerende. Kanskje den stadige ufreden og behovet for kamp hevet mannens status, fordi han er større og sterkere og derfor bedre kan utøve vold (sloss).

De samfunnsmessige forholdene førte altså til at én av mannens muligheter ble veldig etterspurt, og forstørret og forvrengt helt ut av proporsjoner. Kamp og konkurranse ble samfunnets ledende ideologi i alle sivilisasjoner, forherliget gjennom store helteepos, og førte til en mannsrolle og æresbegreper vi fremdeles sliter med – 5000 år seinere. Herregud, stakkars oss.

Krigen: sivilisasjonens ektefødte barn

Vi er så vant til krig som et evig tilbakevendende refreng i historien, at det nærmest blir sett på som uunngåelig, et utrivelig trekk ved menneskenaturen som man bare får prøve å holde mest mulig i sjakk.

Men som vi har sett, er krig og ufred slett ikke naturgitte, men kulturgitte, resultatet av en viss måte å organisere samfunnet på. Aggresjon er en naturgitt evne hos mennesket, og en viktig overlevelsesmekanisme. Det er en offensiv motreaksjon når vi utsettes for urimelig press, skuffelser eller urettferdighet, og kan lett føre til vold. Men det er stor forskjell på krig og en slåsskamp mellom to personer. Krig er industrialisert vold, masseproduksjon av død og ødeleggelse.

Under sivilisasjonen blir enkeltmenneskene maskindeler også i voldskonfliktene: de blir soldater, som sloss på kommando fra en elite, gjerne mot folk/grupper de ikke engang kjenner og personlig ikke har noe uoppgjort med. Soldatene dreper for betaling, eller fordi de blir tvunget (desertører blir drept av sine egne). “Fienden” blir alltid framstilt som uhyrer og undermennesker, slik at man kan drepe dem uten å komme i konflikt med instinktene som hindrer drap innen samme art.

Istedenfor å bli betraktet som den verst tenkelige udåd – å ødelegge det hellige Livet – blir drap i krig hyllet som en modig bragd, og framstilt som et mytisk overgangsrite for unge menn: de beviser sin “manndom” ved å vende hjem i live – seirende, dominerende – og blir tatt opp i de voksne menns fellesskap.

Jeger/sanker-folk driver ikke krig i denne forstand. Det kan komme til voldelige konflikter og til og med drap mellom ulike grupper, men disse episodene er ofte høyst ritualiserte: de kjempende møtes på et angitt sted, og slåss til den ene parten har “vunnet” ifølge ubrytelige prestisjeprinsipper.

Det er ikke snakk om å utrydde landsbyer, eller bryte ned et samfunn ved å bevisst ødelegge næringsgrunnlaget. Inuitene på det sparsomt befolkede Grønland f.eks. hadde tradisjonelt ikke engang noe ord for krig i språket sitt.

Virkelig fart i krigene ble det da metallene kom. De ga skarpe, effektivt dødelige våpen og muligheter for helt nye typer: sverdet var ikke mulig å lage av stein. Metallene kunne også brukes til forsvar: solide hjelmer, skjold og brynjer, og satte fart på våpenkappløpet og utvikling av militærteknologi. Da krigsvogner trukket av hester kom til – og seinere ryttere – kunne man slakte hele sivilbefolkninger eller hærer av fotfolk. Metallene førte igjen til ytterligere sentralisering.

Det første metallet som var sterkt nok til å brukes til noe mer enn smykker, var bronse. Det er en blanding av tinn og kobber, og siden disse ofte finnes på vidt adskilte steder, måtte de masseproduseres og byttes bort til andre steder. Konkurransen om kontroll over forekomster og handelsveier førte igjen til krig.

Det var i krig metallene først ble brukt til noe annet enn dekorasjoner. Det var kostbare råstoffer, kun for de rike og de hærene de kommanderte ressurser til. “Bronsealderen” gikk vanlige folk stort sett hus forbi, bøndene fortsatte å lage sine redskaper av tre, stein og bein. Ikke før man fant ut hvordan man kunne utvinne og bearbeide jern fikk metaller noen rolle for folk flest. Jern finnes overalt, og kan utvinnes fra myrmalm selv av en fattig leilending.

Men samtidig som bonden fikk en skarp egg til plogen og øksene sine, kunne krigerne lage ennå verre våpen, og langt billigere enn før. Jernalderen var en blodig tid – og tok i grunn aldri slutt.

“Mørke” tidsaldre

Sivilisasjoner oppsto på ulik tid på forskjellige steder – og brøt ofte sammen igjen etter en tid, pga sosiale spenninger eller miljøkriser. Historikerne omtaler ofte slike perioder som “mørke tidsaldre”, fordi de ikke har etterlatt seg noen storslåtte rester i det arkeologiske materialet.

Ingen byer, pyramider eller gulltroner – eller hauger av skjeletter fra mennesker ofret til guder og konger. Men for folk flest var dette nettopp storhetstid. Et velkjent eksempel fra Norge er jo Svartedauen, som tok rotta på adelen vår. Etter at halvparten av befolkninga strøyk med på noen få år, var det i vårt karrige fjelland rett og slett ikke nok overskudd lenger til å fø på en ikke-produktiv overklasse av konge, adel og embedsmenn.

Hele den offentlige strukturen brøt sammen, og adelen kom aldri virkelig tilbake. For de som var så heldige å overleve, var dette strålende. Hele bygder hadde ofte strøket med, og sto tomme. En tidligere leilending kunne flytte inn på de beste gårdene å sette i gang med god jord. Ingen herre på godset å fø på, og ingen skattefuter heller. Folk styrte seg selv, og bygdetingene fra vikingtida fikk en renessanse. Det var gode tider i Norge.

Et annet eksempel er Maya-sivilisasjonen i mellom-Amerika. Forskerne har undret seg stort over hvor den ble av. Men svaret er at mayaene ble slett ikke borte – bare den ekstravagante overklassen deres.

Mayaene er der ennå de, spiser den samme maten, bor i samme slags hus, vever samme slags tekstiler og prater samme slags språk. De bare slipper å slepe stein til gigantomane tempelprosjekter, eller forsørge et enormt hoff med pralende seremonier – og forsyne dem med stakkarer til menneskeofringene. Denne “strålende” sivilisasjonen kostet etter hvert hele dalområdet, med avskogning og jorderosjon som konsekvens.

Miljøproblemer

Samme skjebne led mange andre sivilisasjoner, som ikke var heldige å bo ved en evig gjødslende flod. Evig vekst blir konkurransementalitetens konsekvens, man må bli stadig større og mektigere, og vise det med ennå mer pralende luksusforbruk og vanvittige monumentalbygg – modenhetsgrad som en tenåring med mindreverdighetskompleks.

Men ennå mer ressurskrevende var alle krigene som ble resultatet av denne aggressive ekspansjonismen. Og da metallene for alvor ble etterspurt av krigsmaskinene, ble det fart i avskogningen. For å oppnå de ekstreme temperaturene som tvinger metallet ut av malmen, ble svære områder hugd ned for å lage trekull.

I tørrere områder, som midt-Østen og Middelhavsområdet, fikk dette katastrofale følger. Skogen vokste ikke opp igjen, og jordsmonnet ble skyllet vekk. Det landskapet pakketuristene er vant med fra Spania til Israel, er en menneskeskapt ruin bare et par tusen år gammel. Libanon, som i dag nærmest er en tørr grushaug, var en gang
storeksportør av seder-tre tømmer (ikke minst til Egypt).

Det sies at man kunne seile i skyggen fra trekroner langs hele kysten av Nord-Afrika, fra Gibraltar til Palestina. Den ørkenen vi ser der i dag, var helt opp i romertiden “landet som fløt av vin og honning”.

Et liv uten sivilisasjon?

OK, så sivilisasjonen er roten til fattigdom, krig og miljøkrise (som nå har blitt global, ettersom sivilisasjonen har blitt global). Men hva så? Vi har da ikke noe valg, vi kan jo ikke gå tilbake til steinalderen?

Nei, vi kan ikke gå tilbake til steinalderen, og vi kan ikke gi opp jordbruket. Vi har blitt altfor mange på denne planeten til det. Det er ikke nok nisjer i naturen der mennesker kan leve sunt og behagelig bare ved å plukke fra naturens overflod, og den naturen vi ser i dag er også bare en ruin i forhold til fruktbarheten vi hadde for 10 000 år siden.

Men det er ikke sikkert at det er nødvendig heller, det finnes andre valg enn ytterligheter som sivilisasjon eller jeger/sanker-liv. Som vi har sett, fungerte samfunnet best i jordbrukets begynnelse, hvor man hadde fått de helsemessige fordelene av skikkelige hus og jevn tilgang på nok mat, men ennå ikke var så mange at sivilisasjon og ufred tvang seg fram. Den gangen var det uunngåelig at overfloden førte til voldsom vekst i befolkningen, men slik er det ikke lenger.

Nå har vi prevensjonsmidler, og behøver ikke lenger få unger hver gang vi har sex. Og da kan overflod føre til at man også ønsker færre barn, fordi man vet at de man faktisk får vil leve opp. Dette ser vi jo i rike land som Norge, hvor vi nå har nesten nullvekst. Det skulle derfor nå være mulig å opprette et samfunn på et før-sivilisasjons nivå som vil være stabilt.

Og selv med den enorme befolkningen vi allerede har i verden i dag, så er det faktisk nok mat og ressurser til en anstendig levestandard for oss alle. Vi må ikke glemme hvilket ineffektivt og vanvittige sløsende system sivilisasjonen er. For å gjøre overklassens overdrevne og utrolig ressurskrevende forbruk mulig blir hele økonomien forvrengt til å produsere fattigdom og rovdrift på naturen.

Et velkjent eksempel er den syke fråtsingen i kjøttmat som skjer i i-landene. For å produsere kjøttmat til én person, går det med plantekost som kunne føti personer. Enorme områder av Sør-Amerikas natur har blitt rasert for å rydde plass for kvegoppdrett til Vestens hamburgere. Det betyr ikke at alle må bli veggiser, men vi behøver heller ikke slafse kjøtt alle måltider hver dag.

Det er noe med å stikke fingeren i jorda og innse at visse ting er så ressurskrevende å framstille at vi bare får venne oss til å bruke mindre av det. Naturen setter grenser, men de er svært romslige. Som Gandhi sa: “There is enough for everybodys needs, but not for everybodys greed”.

Men mer enn noen gang i sivilisasjonens historie, er den store lekkasjen i økonomien nå volds- og krigsapparatene, et sluk hvor enorme mengder av samfunnets ressurser blir sløst vekk på direkte destruktive aktiviteter. Krig har alltid vært dyrt, og ruinert mang en konge og hans undersåtter, men skalaen på dagens militærindustrielle kompleks overgår alt man tidligere kunne forestille seg.

Det har nå blitt en betydelig industri i seg selv, og i mange land dominerende i økonomien, med millioner av arbeidere, forskere og soldater. Vel trenger sivilisasjonen voldsapparatene for å holde seg gående på tross av all motstand, men nå har krigen begynt å leve sitt eget liv.

Det må kriges for å bruke opp alle våpensystemene man lager hele tiden, så det blir bruk for nye. Ellers blir det krise og masseoppsigelser i våpenindustrien og alle dens underleverandører og forgreininger. Dette så vi f.eks. tydelig etter Kuwait-krigen. Flere amerikanske våpenfabrikanter hadde varslet innskrenkninger og oppsigelser, men etter krigen utvidet de i stedet, og aksjene steg igjen.

Krigsapparatene er nå høyt mekanisert, og alle disse maskinene trenger og bruker masse energi. Det har blitt anslått at militærapparatene globalt bruker like mye energi som hele den sivile sektor, og kanskje mer i mange fattige land.

Det er på ethvert tidspunkt tusener av fly og helikoptere på vingene, og krigsskip i stadig bevegelse, alltid klare til kamp. Hvor mye diesel bruker et hangarskip i timen tro? Så nå må krigsmaskinen også krige om oljeressurser, rett og slett for å kunne holde seg selv gående.

En krig bringer dessuten de militære fram i rampelyset,og gir dem makt og prestisje. De må jo rettferdiggjøre sin eksistens, for fortsatt å få en så stor del av statsbudsjettene. Men også overklassen – alle vi i Norge f.eks., her vi sitter ved enden av overflødighetshornet – lider under sivilisasjonens fremmedgjøring.

Vi har blitt degradert til å spille rollen som passive forbrukere og lydige lønnsslaver, med overdådig materiell kompensasjon hvis vi følger spillereglene. Men stadig flere av oss synes ikke det er noe morsomt lenger. Det evige jaget etter MER føles som et slitsomt mas, og den voldsomme fascinasjonen over TING virker barnslig. Levestandarden vår er høy nok i massevis.

Etter noen tiår med dette kjøret veit v i nå så altfor godt at vekst ikke fører til mer lykke og bedre liv – tvert imot. Vi har blitt bevisst de helsemessige skadevirkningene av en slik livsstil, både kroppslig og mentalt, og synes ikke det er verdt det å ofre folk og natur i u-landene for at vi skal få en raskere PC.

Vi er ikke tilfreds med å pendle til grå jobber og tilbringe resten av dagen i en fantasiverden av TV og data – vi krever ekte opplevelser! Og det du ser er at når folk kan velge, når de tar seg lov til å skape sine egne samfunn (f.eks. i okkupasjoner, vognlandsbyer, jordbrukskollektiver, Christiania…), så velger de bort dette livet. De går frivillig og entusiastisk med på en enklere levestandard og lavere teknologisk nivå, til fordel for fred og ro og masse tid. Tid som kan brukes til noe personlig og direkte meningsfylt; bygge sine egne hus, dyrke sin egen mat, kreative aktiviteter (som f.eks. å lage Gateavisa…), lese, lære, tenke og elske i kontakt med andre.

Mange av sivilisasjonens problemer blir borte når folk lever i sånne små, direkte personlige samfunn. Slipper du kloakken i elva som naboen lenger ned drikker av, får du fort høre det. Og de færreste ville gidde å bruke store deler av tida og kreftene sine på å lage våpensystemer for å angripe nabolandsbyen. Du ville heller ikke få mye støtte for å hogge ned områdets skog for å bygge golfbane eller atomkraftverk.

Hvilket teknologisk nivå som blir mulig i et slikt småskalasamfunn er vanskelig å si. Målet er selvfølgelig å venne seg til et materielt forbruk som gjør at lokalsamfunnet kan være mest mulig selvforsynt, med minst mulig handel. Men vi vil vel ikke gi opp f.eks. elektrisiteten? Og metaller er da kjekt å ha? Hva med elektronikk?

Jo mer innviklet teknologien er, jo flere mennesker med detaljert spesialkunnskap må delta, og flere eksotiske råstoffer inngå, som bare finnes på visse steder, og må byttes og fraktes til alle andre. Alt dette gir mulighet for makt eller økonomiske fordeler.

Å opprettholde en minimumssivilisasjon uten slik sentralisering vil være en knivskarp balansegang, som vil kreve adskillig organisatorisk oppfinnsomhet – og en annerledes teknologi. Klarer vi å skape en ny Gylden Tidsalder, en neoneolittisk revival?

Men denne konklusjonen blir da ren anarkisme! Ja, anarkismen er anti-sivilisasjonistisk, selv om problemet tradisjonelt blir betegnet “Staten” i anarkistisk litteratur. Anarkismen går lenger enn sosialismen og kommunismen, som innbiller seg at det er mulig å skape et egalitært, industrielt forbrukersamfunn. Vi så jo hvordan det gikk i Øst-Europa og Kina. Sosialismen smuldret raskt bort under elitens påtvungne industrialisering, og de nye megaorganisatorene fikk seg en klassisk overklassestilling, med total politisk makt og enorme materielle fordeler.

Som i alle tidligere sivilisasjoner, kjemper også dagens globale elite med nebb og klør for å beholde og utvide sin makt og rikdom. Ti-tusenkroners spørsmålet blir derfor HVORDAN vi skal få til overgangen til et sunnere samfunn. Det er et for stort tema til å ta opp i denne artikkelen, som allerede er altfor lang.

Men det er i hvert fall nyttig å vite hvilken retning vi må gå, og historien viser oss tydelig årsakene til dagens misære, og lærdommer om hva vi bør unngå i framtida. Kampen mot hierarkiene kan heller ikke vinnes en gang for alle, men må kjempes av hver ny generasjon, både i sine egne hoder og i forholdet til andre mennesker.

Categories
Uncategorized

History of Anatolia

File:Armenian Highlands.jpg

Anatolia map

The name Anatolia derives from the Greek (anatolḗ) meaning “the East” or more literally “sunrise”, comparable to the Latin derived terms “levant” and “orient”. The oldest known reference to Anatolia – as “Land of the Hatti” – was found on Mesopotamian cuneiform tablets from the period of the Akkadian Empire (2350–2150 BC).

The first name the Greeks used for the Anatolian peninsula was Asía, presumably after the name of the Assuwa league in western Anatolia, a confederation of states in western Anatolia, defeated by the Hittites under an earlier Tudhaliya I around 1400 BC. The league formed to oppose the Hittite empire.

Alternatively, the etymology of the term may be from the Akkadian word (w)aṣû(m), which means ‘to go outside’ or ‘to ascend’, referring to the direction of the sun at sunrise in the Middle East and also likely connected with the Phoenician word asa meaning east. This may be contrasted to a similar etymology proposed for Europe, as being from Akkadian erēbu(m) ‘to enter’ or ‘set’ (of the sun).

T.R. Reid supports this alternative etymology, noting that the ancient Greek name must have derived from asu, meaning ‘east’ in Assyrian (ereb for Europe meaning ‘west’). The ideas of Occidental (form Latin Occidens ‘setting’) and Oriental (from Latin Oriens for ‘rising’) are also European invention, synonymous with Western and Eastern.

Reid further emphasizes that it explains the Western point of view of placing all the peoples and cultures of Asia into a single classification, almost as if there were a need for setting the distinction between Western and Eastern civilizations on the Eurasian continent. Ogura Kazuo and Tenshin Okakura are two outspoken Japanese figures on the subject.

As the name of Asia came to be extended to other areas east of the Mediterranean, the name for Anatolia was specified as Mikrá Asía, or Asia Minor, meaning “Lesser Asia”, in Late Antiquity.

The Armenian Highlands, also known as the Armenian Upland, Armenian plateau, Armenian tableland, is the central-most and highest of three land-locked plateaus that together form the northern sector of the Middle East. During Antiquity, it was known as Armenia Major, a central region to the history of Armenians, and one of the three geo-political regions associated with Armenians, the other two being Armenia Minor and Sophene.

The region was historically inhabited by Hurro-Urartians, Armenians, Georgians, Assyrians, Kurds, Persians, Greeks, Arabs, Turks and Mongols. During the Middle Ages, Turkmens settled in large numbers in the Armenian Highlands. The Christian population of the Western half of the region was exterminated in an event known as the Armenian Genocide. Today, the region is mainly inhabited by Armenians, Azerbaijanis, Georgians, Kurds and Turks.

Al-Jazirah is extremely important archeologically. This is the area where the earliest signs of agriculture and domestication of animals have been found, and thus the starting point leading to civilization and the modern world. Al-Jazirah includes the mountain Karaca Dağ in southern Turkey, where the closest relative to modern wheat still grows wild.

At some of the sites along the shores of the upper Euphrates (e.g. Abu Hureyra, Mureybet) we can see a continuous occupation from a hunter-gathering lifestyle (based on hunting, and gathering and grinding of wild grains) to an economy based mainly on growing (still wild varieties of) wheat, barley and legumes from around 9000 BC. (see PPNA).

Domestication of goats and sheep followed within a few generations, but didn’t become widespread for more than a millennium (see PPNB). Weaving and pottery followed about two thousand years later.

From Al-Jazirah the idea of farming along with the domesticated seeds spread first to the rest of the Levant and then to North-Africa, Europe and eastwards through Mesopotamia all the way to Pakistan (see Mehrgarh).

Earlier archeologists worked on the assumption that agriculture was a prerequisite to a sedentary lifestyle, but excavations in Al-Jazirah surprised science by showing that a sedentary lifestyle actually came before agriculture (see the Natufian culture). Further surprises followed in the 1990s with the spectacular finds of the megalithic structures at Göbekli Tepe in south-eastern Turkey.

The earliest of these apparently ritual builidings are from before 9 000 B.C. — over five thousand years older than Stonehenge — and thus the absolute oldest known megalithic structures anywhere.

As far as we know today no well-established farming societies existed at the time. Farming seemed to be still experimental and only a smallish supplement to continued hunting and gathering. So either were (semi)sedentary hunter-gatherers rich enough and many enough to organize and execute such large communal building projects, or well-established agricultural societies existed much further back than hitherto known. After all, Göbekli Tepe lies just 32 km from Karaca Dağ.

The questions raised by Göbekli Tepe has led to intense and creative discussions among archeologists of the Middle East. Excavations at Göbekli Tepe continues, only about 5 percent has been revealed so far.

The Armenian highland contains the oldest monumental structures in the world. For example, the monumental structures at Göbekli Tepe, known as Portasar in Armenian, were built by hunters and gatherers a thousand years before the development of agriculture.

Klaus Schmidt view, shared by most experts, is that Göbekli Tepe is a stone-age mountain sanctuary. Radiocarbon dating as well as comparative stylistic analysis indicates that it is the oldest religious site found to date.

Schmidt believes that what he calls this “cathedral on a hill” was a pilgrimage destination attracting worshippers up to 100 miles (160 km) distant. Butchered bones found in large numbers from local game such as deer, gazelle, pigs, and geese have been identified as refuse from food hunted and cooked or otherwise prepared for congregants.

Schmidt considers Göbekli Tepe a central location for a cult of the dead and that the carved animals are there to protect the dead. Though no tombs or graves have been found so far, Schmidt believes that they remain to be discovered in niches located behind the sacred circles’ walls.

Schmidt also interprets it in connection with the initial stages of an incipient Neolithic. It is one of several sites in the vicinity of Karaca Dağ, an area which geneticists suspect may have been the original source of at least some of our cultivated grains.

Recent DNA analysis of modern domesticated wheat compared with wild wheat has shown that its DNA is closest in sequence to wild wheat found on Mount Karaca Dağ 20 miles (32 km) away from the site, suggesting that this is where modern wheat was first domesticated. Such scholars suggest that the Neolithic revolution, i.e., the beginnings of grain cultivation, took place here.

Schmidt and others believe that mobile groups in the area were compelled to cooperate with each other to protect early concentrations of wild cereals from wild animals (herds of gazelles and wild donkeys).

Wild cereals may have been used for sustenance more intensively than before and were perhaps deliberately cultivated. This would have led to early social organization of various groups in the area of Göbekli Tepe. Thus, according to Schmidt, the Neolithic did not begin on a small scale in the form of individual instances of garden cultivation, but developed rapidly in the form of “a large-scale social organization”

Schmidt has engaged in some speculation regarding the belief systems of the groups that created Göbekli Tepe, based on comparisons with other shrines and settlements. He assumes shamanic practices and suggests that the T-shaped pillars represent human forms, perhaps ancestors, whereas he sees a fully articulated belief in gods only developing later in Mesopotamia, associated with extensive temples and palaces.

It is also apparent that the animal and other images give no indication of organized violence, i.e. there are no depictions of hunting raids or wounded animals, and the pillar carvings ignore game on which the society mainly subsisted, like deer, in favor of formidable creatures like lions, snakes, spiders, and scorpions.

Belbaşı culture is a cave and a late Paleolithic/Mesolithic site in southern Turkey, located southwest of Antalya. The tool kit includes tanged arrowheads, triangular points and obliquely truncated blades. Since the proto-Neolithic of Beldibi being a development from the Mesolithic of Belbaşı is only a possibility, although a strong one, sources differ in their choice of terms for the cultures concerned.

The term is sometimes used to describe the prehistoric culture, as well as being sometimes used to include also the succeeding Mesolithic/proto-Neolithic culture of Beldibi Cave nearby, at only a few kilometers distance to the north; or, in a wider sense, to cover the entire sequence constituted by half a dozen caves west of Antalya, encompassing, in this sense, also the Neolithic sites at, from south to north, Çarkin, Öküzlü and Karain caves.

Other sources may start the sequence at Beldibi, thus referring to a Beldibi culture, or treat each cave individually. Such a sequence from late Paleolithic to Neolithic in such closely located sites is unknown elsewhere.

Beldibi culture further offers coloured rock engravings on the walls of the cave, hitherto the only known cave art in western Asia, as well as furniture art decorated with naturalistic forms and geometric ornament. Its phases contained imported obsidian, presumably from eastern Taurus Mountains or from the north of the River Gediz, and early forms of pottery. Bones of deer, ibex and cattle occur, and subsistence was likely assisted by coastal fishing from the very close Mediterranean Sea and by the gathering of wild grain. There is as yet no evidence of food production or herding.

Belbaşı culture shows indications of an early connection to the Kebaran industry assemblages of Palestine. Their settlements were stable, typical of Natufian culture sites in this respect, and many later evolved into agricultural villages, similar to Jericho’s forerunner Tell es-Sultan, settled around 7800 BC.

Their most lasting effect was felt not in the Near East, where they seem to have left no permanent mark on the cultural development of Anatolia after 5000 BC, but in Europe, for it was to this new continent that the neolithic cultures of the Armenian highland introduced the first beginnings of agriculture and stockbreeding.

Remains of a mesolithic culture in the region can be found along the Mediterranean coast, and also in Thrace and the western Black Sea area. Mesolithic finds have been located in the same caves as the paleolithic artefacts and drawings. Additional findings come from the Sarklimagara cave in Gaziantep, the Baradiz cave (Burdur) together with cemeteries and open air settlements at Sogut Tarlasi, Biris (Bozova) and Urfa.

The Armenian highland, alongside Mesopotamia and the Levant, is a heart region for the Neolithic Revolution, one of the earliest areas in which humans domesticated plants and animals. Because of its strategic location at the intersection of Asia and Europe, the region has been the center of several civilizations since prehistoric times. Neolithic sites such as Çatalhöyük, Çayönü, Nevalı Çori, Hacilar, Norsuntepe, Kosk and Mersin represent the world’s oldest known agricultural towns.

Çatalhöyük (Central Turkey) is considered the most advanced of these, and Çayönü in the East the oldest (c. 7250 – 6750 BCE). We have a good idea of the town layout at Çayönü, based on a central square with buildings constructed of stone and mud.

Archeological finds include farming tools that suggest both crops and animal husbandry as well as domestication of the dog. Religion is represented by figurines of Cybele, a mother goddess. Hacilar (Western Turkey) followed Çayönü, and has been dated to 7040 BCE.

Straddling the Neolithic and early Bronze Age, the Chalcolithic era (c. 5500 – 3000 BCE) is defined by the first metal implements made with copper. This age is represented by sites at Hacilar, Beycesultan, Canhasan, Mersin Yumuktepe, Elazig Tepecik, Malatya Degirmentepe, Norsuntepe, and Istanbul Fikirtepe.

Scholars generally believe the earliest indigenous populations of the region were the Hattians and Hurrians. The Hattians spoke a language of unclear affiliation, and the Hurrian language belongs to a small family called Hurro-Urartian, all these languages now being extinct; relationships with indigenous languages of the Caucasus have been proposed but are not generally accepted.

Archeologists believe that food-producing societies first emerged in the Levantine region and the Armenian highland at the close of the mini-Ice Age around 12,000 BC, and developed into a number of regionally distinctive cultures by the eighth millennium BC.

Current evidence suggests that Neolithic material culture was introduced to Europe via western Anatolia. All Neolithic sites in Europe contain ceramics, and contain the plants and animals domesticated in Southwest Asia: einkorn, emmer, barley, lentils, pigs, goats, sheep, and cattle.

Genetic data suggest that no independent domestication of animals took place in Neolithic Europe, and that all domesticated animals were originally domesticated in Southwest Asia. The only domesticate not from Southwest Asia was broomcorn millet, domesticated in East Asia.

The Neolithic cultures of southeastern Europe (the Balkans, Italy, and the Aegean) show some continuity with groups in Southwest Asia and Anatolia (e.g., Çatalhöyük). Regardless of specific chronology, many European Neolithic groups share basic characteristics, such as living in small-scale, family-based communities, subsisting on domesticated plants and animals supplemented with the collection of wild plant foods and with hunting, and producing hand-made pottery, that is, pottery made without the potter’s wheel.

There are also many differences, with some Neolithic communities in southeastern Europe living in heavily fortified settlements of 3,000-4,000 people (e.g., Sesklo in Greece) whereas Neolithic groups in England were small (possibly 50-100 people) and highly mobile cattle-herders.

The details of the origin, chronology, social organization, subsistence practices and ideology of the peoples of Neolithic Europe are obtained from archaeology, and not historical records, since these people left none. Since the 1970s, population genetics has provided independent data on the population history of Neolithic Europe, including migration events and genetic relationships with peoples in South Asia.

A further independent tool, linguistics, has contributed hypothetical reconstructions of early European languages and family trees with estimates of dating of splits, in particular theories on the relationship between speakers of Indo-European languages and Neolithic peoples.

Neolithic Anatolia and the Armenian higland has been also proposed as the homeland of the Indo-European language family, although linguists tend to favour a later origin in the steppes north of the Black Sea. However, it is clear that the Indo-European Anatolian languages had been present in Anatolia since at least the 19th century BC.

Some archaeologists believe that the expansion of Neolithic peoples from southwest Asia into Europe, marking the eclipse of Mesolithic culture, coincided with the introduction of Indo-European speakers, whereas other archaeologists and many linguists believe the Indo-European languages were introduced from the Pontic-Caspian steppe during the succeeding Bronze Age. A few see Indo-European languages starting in Paleolithic times.

The diffusion across Europe, from the Aegean to Britain, took about 2,500 years (6500 BC – 4000 BC). The Baltic region was penetrated a bit later, around 3500 BC, and there was also a delay in settling the Pannonian plain. In general, colonization shows a “saltatory” pattern, as the Neolithic advanced from one patch of fertile alluvial soil to another, bypassing mountainous areas.

Archaeologists agree that the technologies associated with agriculture originated in Southwest Asia and then spread into Europe. However, debate exists whether this resulted from an active migratory process from the Near East, or merely due to cultural contact between Europeans and Near Easterners. Currently, three models summarize the proposed pattern of spread:

  1. Replacement model: posits that there was a significant migration of farmers from the Fertile Crescent into Europe. Given their technological advantages, they would have displaced or absorbed the less numerous hunter-gathering populace. Thus, modern Europeans are primarily descended from these Neolithic farmers.
  2. Cultural diffusion: in contrast, this model supposes that agriculture reached Europe by way of a flow of ideas and trade between the Mesolithic European population and Anatolian farmers. There was no net increase in migration during this process, and therefore, modern Europeans are descended from the “original” Palaeolithic hunter-gatherers.
  3. Pioneer model: recognises that models 1) and 2) above may represent false dichotomies. This model postulates that there was an initial, small scale migration of farmers from the Near East to certain regions of Europe. They might have enjoyed localized demographic expansions due to social advantages. The subsequent spread of farming technologies throughout the rest of Europe was then carried out by Mesolithic Europeans who acquired new skill through trade and cultural interaction.

Analysis of radiocarbon dates shows clearly that Mesolithic and Neolithic populations lived side by side for as much as a millennium in many parts of Europe, especially in the Iberian peninsula and along the Atlantic coast.

With some exceptions, population levels rose rapidly at the beginning of the Neolithic until they reached the carrying capacity. This was followed by a population crash of “enormous magnitude” after 5000 BC, with levels remaining low during the next 1,500 years. Populations began to rise after 3500 BC, with further dips and rises occurring between 3000 and 2500 BC but varying in date between regions.

Bronze metallurgy spread to Anatolia from the Transcaucasian Kura-Araxes culture, or the early trans-Caucasian culture, also known as Shengavit culture, a civilization that existed from 3400 BC until about 2000 BC, in the late 4th millennium BCE. Anatolia remained fully in the prehistoric period until it entered the sphere of influence of the Akkadian Empire in the 24th century BC under Sargon I.

The region was famous for exporting raw materials, and areas of Hattian – and Hurrian -populated southeast Anatolia were colonised by the Akkadians. The earliest historical records of Anatolia stem from the southeast of the region and are from the Mesopotamia-based Akkadian Empire during the reign of Sargon of Akkad in the 24th century BC.

After the fall of the Akkadian empire in the mid-21st century BC, the Assyrians, who were the northern branch of the Akkadian people, colonised parts of the region between the 21st and mid-18th centuries BC and claimed the resources, notably silver. One of the numerous cuneiform records dated circa 20th century BC, found in Anatolia at the Assyrian colony of Kanesh, uses an advanced system of trading computations and credit lines.

Unlike the Semitic Akkadians and their descendants, the Assyrians, whose Anatolian possessions were peripheral to their core lands in Mesopotamia, the Hittites were centred at Hattusa in north-central Anatolia by 2000 BC. They were speakers of an Indo-European language known as the “language of Nesa”. Originating from Nesa, they conquered Hattusa in the 18th century BC, imposing themselves over Hattian- and Hurrian-speaking populations.

Neolithic Europe

Proto-Indo-Europeans

Proto-Indo-European language

Pre-Indo-European languages

Germanic substrate hypothesis

Indo-Iranian migration

Neolithic tomb

Old European culture