«Hello Anatolia»


After working in the corporate world for years, Greek-American filmmaker Chrysovalantis Stamelos decided it was time to satisfy his desire to search for his roots in Anatolia, the historical birthplace of his ancestors. So, he picked up and moved to the homeland of his great-grandparents: Turkey.

«Hello Anatolia» Trailer – Feature Film Documentary 2013


The Question about Vasconic, Atlantic (Semitic) and Insular Celtic

File:Proposed area of Vasconic languages.png


The Vasconic substratum theory is a proposal that many western European languages contain remnants of an old language family of Vasconic languages, of which Basque is the only surviving member. The proposal was made by the German linguist Theo Vennemann, but has been rejected by other linguists.
According to Vennemann, Vasconic languages were once widespread on the European continent before they were mostly replaced by Indo-European languages. Relics of these languages include toponyms across Central and Western Europe and some vocabulary in Germanic and Balto-Slavic languages that cannot be traced to a common Indo-European ancestor.
Vennemann proposes that after the last Ice Age, Vasconic people from today’s Basque region of northern Spain and Southern France resettled Western Europe. They gave names to the rivers and places. These names often persisted after the Vasconic languages were replaced by Indo-European languages. This is based on parallelisms in European hydronymy that have been noted by Hans Krahe, and in culture by Marija Gimbutas, that are suggested to be relics of a pre-Indo-European substratum.
Theo Vennemann believes that one of the substrata is Vasconic because typical elements of pre-Indo-European toponyms can be explained through the Basque language, for instance the element aran, Unified Basque haran “valley”, in names like Val d’Aran, Arundel, or Arendal. However, most linguists believe that the probability of the hydronyms to have Indo-European origins is greater.
Another piece of evidence for the Vasconic language, according to Vennemann, is the persistence of vigesimal (base-20 counting) traits in Celtic, French, Georgian, the Resian dialect, and Danish. Vennemann regards the vigesimal system as a trait of the Vasconic language.
Vennemann also adduces evidence from genetics and blood types that show that the Basques share characteristics found throughout Central and Western Europe, especially in typical areas of retreat-like mountains.
Vennemann developed his ideas in a series of papers which were collected in a book called Europa Vasconica – Europa Semitica. A long critical review of this appeared in Lingua 116. The hypothetical Vasconic substratum has been largely rejected by historical linguists. Vennemann’s theories on “Vasconic” toponymy and hydronymy were opposed by the British linguist P. R. Kitson in 1996.
German linguist Dieter Steinbauer argued that a language isolate like Basque is unfit for the reconstruction of a substratum language, as there is little historical data for Basque and that Basque itself has adopted many words from Indo-European languages.
Steinbauer criticized Vennemann for assuming Basque roots with initial consonant clusters (which are commonly believed to be adapted from other languages), for ignoring indications that the ancient Etruscan language seems more closely related to western Anatolian languages, and for several methodological flaws, stating that “a scientific discourse with Vennemann must face insurmountable obstacles”.

Atlantic (Semitic):

The Atlantic languages of Semitic or “Semitidic” (para-Semitic) origin are a disputed concept in historical linguistics put forward by Theo Vennemann. The theory has found no notable acceptance in academic circles, and is criticised as being based on sparse and often misinterpreted data.
According to Vennemann, Afroasiatic seafarers settled the European Atlantic coast and are to be associated with the European Megalithic Culture. They left a superstratum in the Germanic languages and a substratum in the development of Insular Celtic. He claims that “Atlantic” (Semitic or Semitidic) speakers founded coastal colonies beginning in the fifth millennium BC. Thus “Atlantic” influenced the lexicon and structure of Germanic and the structure of Insular Celtic.
According to Vennemann, migrating Indo-European speakers encountered non-IE speakers in northern Europe who had already named rivers, mountains and settlements in a language he called “Vasconic”. He considered that there were toponyms on the Atlantic coast that were neither Vasconic nor Indo-European. These he considers derive from languages related to the Mediterranean Hamito-Semitic group.
Vennemann bases his theory on the claim that Germanic words without cognates in other Indo-European languages very often belong to semantic fields that are typical for loanwords from a superstratum language, such as warfare, law and communal life. Likewise, he proposes Semitic etymologies for words of unknown or disputed origin; for instance he relates the word bee to Egyptian bj-t or the name Éire, older *īwerijū to *ʼj-wrʼ(m), ‘island (of) copper’, as in Akkadian weriʼum ‘copper’.
Other evidences he adduces for a Semitic superstratum are a Semitic influence on the Germanic form of the Indo-European ablaut system and similarities between Germanic paganism and Mesopotamian mythology, for instance the parallelism between Freyja and Ishtar, goddesses of war and love.
The idea that there is a connection between Insular Celtic and Afroasiatic goes back to John Davies (1632). It was expanded by John Morris-Jones in 1913 and developed further by Vennemann. This position is supported by Pokorny (1927–49) and Vennemann identifies Phoenicians as the likely people. A key factor is the dominant word order in Insular Celtic compared to other IE languages, together with lexical correspondences. Another important factor is the identification of the people later known as Picts. Vennemann holds the position that they spoke an Atlantic language. This belief was also held by Zimmer (1898) but is not generally accepted.
Hayim Y. Sheynin, adjunct professor of Jewish Literature at Gratz College, critically reviewed the work Europa Vasconica – Europa Semitica (2003) in which Vennemann lays out his arguments for the existence of a Semitic (or “Semitidic”) superstratum in the Germanic languages. He concludes that Vennemann’s arguments are unacceptable on several grounds.
He notes that Vennemann bases important parts of his main claim on long-outdated and critically rejected literature, that many of the words presented by Vennemann as evidence of an Atlantic (Semitidic) superstratum display nothing more than “mere ad hoc sound similarities”, and that Vennemann’s claims made in reference to Semitic range from “objectionable” to “ridiculous”.
In summary, Sheynin concludes “that [Vennemann] failed in this book not only as comparative linguist, or etymologist, but even in his narrow specialization as a Germanist. … In short, we consider the book a complete failure.”
The book has also been reviewed by Baldi and Page (Lingua 116, 2006). They too are critical of his German part of the theory. There are no Phoenician inscriptions in Britain though traders may have visited the island so the Insular Celtic part of the theory depends on linguistic evidence. The period of the fifth millennium is very early for Celtic speakers in Britain compared with other theories, for example Mallory suggests a date around 1000 BC though more recently a third or fourth millennium date has been suggested by Gray and Atkinson (and more controversially by Forster and Toth).
Vennemann’s view of the establishment of megaliths is not supported by mainstream archaeologists who view their construction as having a local origin. Eska (1994) argues that the change from verb-noninitial word order in Continental Celtic to verb-initial in Insular Celtic is internally motivated.
Baldi and Page say that the strength of Vennemann’s proposals lies in his lexical arguments and that these merit serious consideration. The origin of the Picts is unknown, see discussions by Jackson and by Wainright as well as those by Kitson and by Forsyth.
It is not remarkable that structural similarities between the Insular Celtic and some Afro-Asiatic1 languages continue to exert a fascination on many people. Research into any language may be enlightening with regard to the understanding of all languages, and languages that show similar features are particularly likely to provide useful information.
It is remarkable that the structural similarities between Insular Celtic and Afro-Asiatic languages continue to be interpreted as diagnostic of some sort of special relationship between them; some sort of affinity or mutual affiliation that goes beyond the fact that they are two groups of human languages.

Insular Celtic:

Insular Celtic languages are those Celtic languages that originated in the British Isles, in contrast to the Continental Celtic languages of mainland Europe and Anatolia. All surviving Celtic languages are from the Insular Celtic group; the Continental Celtic languages are extinct. The six Insular Celtic languages of modern times can be divided into:

  • the Goidelic languages: Irish, Manx, and Scottish Gaelic
  • the Brythonic languages: Breton, Cornish, and Welsh (another language or dialect, Cumbric, is extinct.)

The “Insular Celtic hypothesis” is a theory that the Brythonic and Goidelic languages evolved together in those islands, having a common ancestor more recent than any shared with the Continental Celtic languages such as Celtiberian, Gaulish, Galatian and Lepontic, among others, all of which are long extinct.
The proponents of the Insular Celtic hypothesis (such as Cowgill 1975; McCone 1991, 1992; and Schrijver 1995) point to shared innovations among Insular Celtic languages, including inflected prepositions, shared use of certain verbal particles, VSO word order, and the differentiation of absolute and conjunct verb endings as found extensively in Old Irish and to a small extent in Middle Welsh.
They assert that a partition that lumps the Brythonic languages and Gaulish (P-Celtic) on one side and the Goidelic languages with Celtiberian (Q-Celtic) on the other may be a superficial one (i.e. owing to a language contact phenomenon), as the identical sound shift (/kʷ/ to /p/) could have occurred independently in the predecessors of Gaulish and Brythonic, or have spread through language contact between those two groups.
The concept of the Insular Celtic languages being descended from Hebrew was part of Medieval superstition, but the hypothesis that they had features from an Afro-Asiatic substratum (Iberian and Berber languages) was first proposed by John Morris-Jones in 1900. Some well-known linguists have been adherents such as Julius Pokorny, Heinrich Wagner, and Orin Gensler. There has been further work on the theory by Shisha-Halevy and Theo Vennemann.
However, the theory has been strongly criticised by Graham Isaac and by Kim McCone. Isaac considers the twenty points identified by Gensler as trivial, dependencies or vacuous. Thus he considers the theory to be not just unproven but wrong.
An Afro Asiatic connection to Celtic languages
Atlantic (Semitic) languages
Vasconic substratum hypothesis
Atlantic Bronze Age
Bronze Age in Europe
Indo-European substrate hypotheses
Languages of Neolithic Europe
Old European hydronymy
Pre-Roman peoples of the Iberian Peninsula


La Bastida unearths 4,200-year-old fortification, unique in continental Europe

The archaeological excavations carried out this year at the site of La Bastida (Totana, Murcia) have shed light on an imposing fortification system, unique for its time. The discovery, together with all other discoveries made in recent years, reaffirm that the city was the most advanced settlement in Europe in political and military terms during the Bronze Age (ca. 4,200 years ago — 2,200 BCE), and is comparable only to the Minoan civilisation of Crete.
La Bastida unearths 4,200-year-old fortification, unique in continental Europe
La Bastida Unearths 4,200-Year-Old Fortification, Unique in Continental Europe


Steinskip tyder på 3000 år gamle maritime nettverk

stenskip, grav, bronsealder, kortnytt

Steinskip tyder på 3000 år gamle maritime nettverk

De som forandret Norge

Kan ha funnet legendarisk solstein


Haplogroup G


Haplogroup G2a (Y-chromosomal DNA) – Eupedia
Haplogroup G-M201 – Wikipedia
Haplogroup G (Y-DNA) Country by Country – Wikipedia
Haplogroup G (And G2)
Haplogroup G | Hauri yDNA Project
Haplogroup G (Y-DNA) – Familypedia
Genetic clues to the Ossetian past
Major new paper on Y chromosome haplogroup G
Haplogroup G Project
Haplogroup G STR111 tree


Sakens natur



Occupy versus Wall Street

Kunnskap om våre høytider og deres ”ukristne” opprinnelse bør ikke føre frem til ateisme, men heller en rikere og dypere forståelse av den Kristus som lever i oss alle og det enorme og pågående mysterium av kosmos best forstått gjennom historier og arketyper. En er tre sier man og tenket på Jesus (den fysiske kropp) Gud (helheten vi inngår i) og den hellige ånd (vårt underbeviste – stemmen som taler i vårt indre). Men triaden er typisk for “hedenske”, førkristne, religioner.
Kristendommen er ikke kun en monoteistisk religion, det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud, men inkluderer samtlige “hedenske” religioner i sitt bearbeidede materiale, som vil si at den på mange måter er en samrøre mellom det abrahamiske og de gamle polyteistiske religionene, som igjen stort sett er knyttet til universet, og da ikke aller minst stjernehimmelen, som vi lever i og under.
Bibelen handler om, ved siden av den historiske Jesu Krist, om stjerner og stjernebilder, folkenes opprinnelse og migrasjon og gamle myter, slik som fra Gilgamesh og Enmerkar og herren av Aratta. Dette trolig på grunn av at den historiske Jesu Krist, som var hovedpersonen i urkristendommen, raskt kom til å miste fotfeste etter sin død i forhold til de lokale religionene og tradisjonene som eksisterte.
De som først fulgte Jesu Krist tenkte ikke på ham som en gudommelig Messias. For dem var han en læremester som hjalp dem gjennom vanskelige tider. De tidligste ordene av og om Jesus åpenbarer at han ble betraktet som en sterk lærer i den greske, kyniske, filosofiske tradisjonen.
Jesu Krist levde i et tidsrom da Palestina fremdeles var under viktig innflytelse av grekerne. Det bildet som kildene tegner av ham viser et menneske som er sterkt knyttet til personene rundt seg, personer som ofte har det felles at de trenger råd, hjelp, støtte, tro, tilgivelse og kjærlighet.  Det tapte evangelium, skriftet som har blitt kalt Q, inneholder de ordene som blir betraktet som de mest autentiske ordene fra Jesus.
Enkelte, som Jehovas vitner mener at Jesus var guddommelig, men ikke Gud. De mener at han var Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble en åndeperson igjen etter sin jordiske død. De identifiserer ham også med erkeengelen Mikael, den eneste av englene som bibelen omtaler som erkeengel. Av alle englene som er omtalt i Bibelen så er kun to nevnt ved navn – Mikael og Gabriel. Noen liberale teologer mener også at Jesus ikke er guddommelig, men kun et menneske, noe som innebærer at han ikke er den Messias Gamle testamentet omhandler.
Kristendommen ble ikke til som et ovenfor og ned, som en elites overbevisning som ble ble presset nedover hodene til de andre, slik som senere kom til å bli standarden. De urkristne var utbrytere fra denne urettferdige og patriarkalske ordenen. På mange kan det se ut som en revolusjon nedenfra.
Jesu Krist kom ikke med et forgjettet land, men drømmen om et utopi man sammen skulle skape. Kvinnen skulle være likestilt med mannen og de urkristne brøt med stammen da de erklærte at kristendommen skulle være åpen for alle etniske grupper. Jesu Krist brukte vold en gang og det var da han veltet bordene til pengevekslerne i templet i Jerusalem. Det var de med rent hjerte, ikke dem med penger som fikk komme til Paradis. Historien om den barmhjertige samaritan er et godt eksempel på god folkeskikk.
Kristendommen er en frelsesreligion, som vil si at de kristne tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse og evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk at man ser på frelse som et resultat av Guds nåde og ikke av menneskelige gjøremål. Det er dog store forskjeller i hvordan man tolker dette i praksis. Et eksempel er forståelsen av gode gjerninger; enkelte kirkesamfunn tror at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde mens andre tror at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst. Man skal frelses fra sine synder, bli et godt menneske og vende sitt skinn mot sin fiende, som vil si at man ikke skulle bruke tvang men overtalelsesevne.
Ved siden av dette kan det sies at kristendommen er en åpenbaringsreligion. Den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne er Bibelen, som dels er åpenbart gjennom jødene og dels fra Kristus gjennom apostlene. I de protestantiske kirker regnes dette som den eneste åpenbaringen. I katolsk og ortodoks kristendom mener man det er to kilder til åpenbaringen: Skriften (Bibelen) og tradisjon. Sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet til uten at den ble eksplisitt skrevet ned. De fleste grener hører også på autoriteter innen kirkesamfunnet som har fått åpenbaringer direkte fra Gud. Da blir budskapet prøvd opp mot Bibelen.
Kristendommen ble ikke en statsreligion før den ble det i Armenia i år 301.

Hva kampen består i:

Vi trenger å få en høyere forståelse av sakens natur. Kanskje er det ikke noen forskjeller mellom mytologi, religion og vitenskap i det hele tatt. Kanskje dagens kirke og kristendom lider under vår patriarkalske hierarkiske struktur. Kanskje den har blitt tilpasset og anvendt på en måte som passer for makteliten, men for deres egen interesse og ikke for å gavne menneskene og naturen, slik det opprinnelig var tiltenkt.
Skrev nettopp en tekst til en muslim, som kan legges ved her:
Hun skrev:
I am muslim but much of my family is still christian i do attend their events though i do not hold the same beliefs as them. One day more Christians will come with me to celebrate Ramadan too, you think you even could Sjur? And we can all live in peace you think?
Jeg svarte:
Off course, have allready done it – in Iraq (Where I was as a Human Shield to prevent the Iraq war of happening) and Palestine (Where I nearly got killed trying to prevent the Apartheid wall). I have been in a lot of mosques and other holy muslim places.
There should not be any fights between brothers, and a fight between the West and the muslim world is for me an enormous sin, whatever religion you belong too, even if you are an atheist.
It doesn’t matter what you believe in, cause you should be judged by your actions. There is neither any differences between the religions of the book and the earlier “pagan” believes.
After the Iraq war, they treathened both Syria and Iran with war. I then wanted to give my self (not suicide!) to prevent it from happening. Then I saw the light – enormous and nice – it went into me, as I went out. I felt it in my whole body, and it gave me a lot of information. I became Armenian.
I went to the nuclear of our civilization – the cryb, the birth – to Ararat, where Human kind got another chance. Then I understood where we are going and what we are experiencing.
We are now in the middle of a big transformation, but first we have to win this spiritual and physiological fight which exists all around us, and represented by the Armenian nation – the freedom fighters (phrygian cap), also known as the Rainbow warriors by the North American Indians, and the oligarcs, where ever they are and in what ever nations.
Mithra is the pre-Christian Jesus. He fight the materialism, represented by the bull, just as the Occupy activists fight the Wall Street, also represented by the bull.
You can believe in what ever you do, and put on what ever kind of clothes, but you have to choose which side you are on in this cosmic fight. We have not only a planet to save, but a planet to win! And the fight is now!
So, I wish you the best!


God påske! Gled dere!

Ishtar is the Assyrian and Babylon goddess of fertility, war, love, and sex. She is the counterpart to the Sumerian Inanna and to the cognate north-west semitic goddess Astarte.

Kunnskap om våre høytider og deres ”ukristne” opprinnelse bør ikke føre frem til ateisme, men heller en rikere og dypere forståelse av den Kristus som lever i oss alle og det enorme og pågående mysterium av kosmos best forstått gjennom historier og arketyper. En er tre sier man og tenket på Jesus (den fysiske kropp) Gud (helheten vi inngår i) og den hellige ånd (vårt underbeviste – stemmen som taler i vårt indre). Men triaden er typisk for “hedenske”, førkristne, religioner.
Kristendommen er ikke kun en monoteistisk religion, det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud, men inkluderer samtlige “hedenske” religioner i sitt bearbeidede materiale, som vil si at den på mange måter er en samrøre mellom det abrahamiske og de gamle polyteistiske religionene, som igjen stort sett er knyttet til universet, og da ikke aller minst stjernehimmelen, som vi lever i og under.
Bibelen handler om, ved siden av den historiske Jesu Krist, om stjerner og stjernebilder, folkenes opprinnelse og migrasjon og gamle myter, slik som fra Gilgamesh og Enmerkar og herren av Aratta. Dette trolig på grunn av at den historiske Jesu Krist, som var hovedpersonen i urkristendommen, raskt kom til å miste fotfeste etter sin død i forhold til de lokale religionene og tradisjonene som eksisterte.
De som først fulgte Jesu Krist tenkte ikke på ham som en gudommelig Messias. For dem var han en læremester som hjalp dem gjennom vanskelige tider. De tidligste ordene av og om Jesus åpenbarer at han ble betraktet som en sterk lærer i den greske, kyniske, filosofiske tradisjonen.
Jesu Krist levde i et tidsrom da Palestina fremdeles var under viktig innflytelse av grekerne. Det bildet som kildene tegner av ham viser et menneske som er sterkt knyttet til personene rundt seg, personer som ofte har det felles at de trenger råd, hjelp, støtte, tro, tilgivelse og kjærlighet.  Det tapte evangelium, skriftet som har blitt kalt Q, inneholder de ordene som blir betraktet som de mest autentiske ordene fra Jesus.
Enkelte, som Jehovas vitner mener at Jesus var guddommelig, men ikke Gud. De mener at han var Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble en åndeperson igjen etter sin jordiske død. De identifiserer ham også med erkeengelen Mikael, den eneste av englene som bibelen omtaler som erkeengel. Av alle englene som er omtalt i Bibelen så er kun to nevnt ved navn – Mikael og Gabriel. Noen liberale teologer mener også at Jesus ikke er guddommelig, men kun et menneske, noe som innebærer at han ikke er den Messias Gamle testamentet omhandler.
Kristendommen ble ikke til som et ovenfor og ned, som en elites overbevisning som ble ble presset nedover hodene til de andre, slik som senere kom til å bli standarden. De urkristne var utbrytere fra denne urettferdige og patriarkalske ordenen. På mange kan det se ut som en revolusjon nedenfra.
Jesu Krist kom ikke med et forgjettet land, men drømmen om et utopi man sammen skulle skape. Kvinnen skulle være likestilt med mannen og de urkristne brøt med stammen da de erklærte at kristendommen skulle være åpen for alle etniske grupper. Jesu Krist brukte vold en gang og det var da han veltet bordene til pengevekslerne i templet i Jerusalem. Det var de med rent hjerte, ikke dem med penger som fikk komme til Paradis. Historien om den barmhjertige samaritan er et godt eksempel på god folkeskikk.
Kristendommen er en frelsesreligion, som vil si at de kristne tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse og evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk at man ser på frelse som et resultat av Guds nåde og ikke av menneskelige gjøremål. Det er dog store forskjeller i hvordan man tolker dette i praksis. Et eksempel er forståelsen av gode gjerninger; enkelte kirkesamfunn tror at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde mens andre tror at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst. Man skal frelses fra sine synder, bli et godt menneske og vende sitt skinn mot sin fiende, som vil si at man ikke skulle bruke tvang men overtalelsesevne.
Ved siden av dette kan det sies at kristendommen er en åpenbaringsreligion. Den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne er Bibelen, som dels er åpenbart gjennom jødene og dels fra Kristus gjennom apostlene. I de protestantiske kirker regnes dette som den eneste åpenbaringen. I katolsk og ortodoks kristendom mener man det er to kilder til åpenbaringen: Skriften (Bibelen) og tradisjon. Sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet til uten at den ble eksplisitt skrevet ned. De fleste grener hører også på autoriteter innen kirkesamfunnet som har fått åpenbaringer direkte fra Gud. Da blir budskapet prøvd opp mot Bibelen.
Kristendommen ble ikke en statsreligion før den ble det i Armenia i år 301.



Was Jesus a Sun-God – Part 2
Was Jesus a Sun-God – Part 3
Urkesh – Hymne

Fuglen Føniks

Føniks, også kalt fuglen Føniks, er en fabelfugl. Navnet føniks kommer av gresk phoinix, som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen. Fønikia er dannet av det greske føniki – Φοινίκη (= det røde folk) etter ordet foinos som betyr rød, ettersom de kostbare fargestoffene purpur og karmosinrød ble produsert der.
Haplogruppen til fønikerne, mest sannsynlig et semittisk folk, har blitt anslått som haplogruppe J2. Fønikerne var kanaanitter — og stamfedre til dagens libanesere. Den mannlige befolkningen i Tunisia og Malta ble også omfattet av denne forskningen, og viste seg å dele en stor andel genetiske likheter med de libanesiske fønikere. For Maltas vedkommende delte rundt en tredjedel av befolkningen DNA med antikkens fønikere.
Andre grupper som er forbundet med samme haplogruppe er hurri-urartierne, som ikke minst utgjør dagens armenere og kurdere, hvis navn  betyr det samme og som stammer fra hurriere (kur – hur og ar – ur). Hurri-urartierne dannet utgangspunktet for alle de store sivilisasjonene i Eurasia, slik som på Balkan, Egypt, Mesopotamia, Iran, India, Kaukasus mm.
Hurri-urartiernme holdt til i hele området og ga også opphav til etruskerne, som var de som ga grunnlaget for Romerriket. Men mens en del av dette folket kom til å snakke semittisk, var det en annen del av dem som begynte å snakke indoeuropeisk. På mange måter kan man si at både semittisk og indoeuropeisk stammer fra denne folkegruppen i kontakt med afrikanere i sør og det som kom til å utvikle seg til å bli indoeuropeere i nord.
Fønikerne har fått æren for å spredt det fønikiske alfabet rundt hele Middelhavet. Det var en variant av det semittiske alfabet fra området rundt Kanaan utviklet århundrer tidligere i området Sinai eller i det sentrale Egypt. Fønikiske handelsmenn spredte dette skriftsystemet langs handelsrutene i Egeerhavet, til kysten av Anatolia (Lilleasia), den minoriske sivilisasjon på Kreta, det mykenske Hellas, og over hele Middelhavet.
Første gang fugl føniks beskrives er i et dikt av grekeren Hesiodos, en tidlig gresk poet, rhapsod og bonde fra Boiotia, på 600-tallet f.vt. Han mente, fra et skriftfragment, at Adonis, en årlig plantegud for liv-død-gjenfødelse hvis natur er knyttet til kalenderen, var sønnen til Føniks og Aphesiboea. Dette er bare bevart som et sitat hos Plutarch (død år 120) Senere omtales føniks av blant andre Herodot, Manilius og Tacitus.
Adonis, berømt for sin skjønnhet, ble elsket av Afrodite og spesielt dyrket av kvinner. Han er nært forbundet med den sumeriske Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Baal Hadad, den etruskiske Atunis og den frygiske attis, hvor av alle er død og oppstandelsesguder som representerer gjenfødsel og vegetasjon.
Navnet, det nordvestsemittiske A-D-N, er på semittisk en variasjon av ordet herre, som også ble brukt, som Adonai, til å referere til Yahweh i Det gamle testamentet. På egyptisk finner man navnet Aton og i andre kulturer i Sørvest Asia og andre steder finner man ordet Ata, som betyr far, slik som i Ata Turk. Den sumeriske solguden het Utu.
Da hebreerne for første gang kom til Canaan ble de angrepet av kongen av jebusitene, Adonizedek, hvis navn betyr herre av Zedek (= Jerusalem). Hans etruskiske motpart var Atunis. En del forskere er også av den mening at han kom inn i germansk og norrøn mytologi og hvor hans motpart der ble Balder.
Kvinner i Athen kunne plante adonishager ved hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fenbikel, salat, hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget for den altfor tidlig død til planteguden. Dette kan være utgangspunktet for Edens hage.
Så snart som Adonis ble født var barnet så vakkert at Afrodite plasserte ham i en lukket kiste som hun overleverte til underverdens gudinne Persefone for sikkerhet. Persefone ble også betatt av hans overjordiske skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Striden mellom gudinnene ble avgjort og bilagt, enten av Zeus eller musen Kalliope, ved at Adonis tilbrakte fire måneder hos Afrodite – som forførte ham ved hjelp av sin venninne Helene, og fire måneder med Persefone, og fire måneder i året med hvem som han selv valgte. Adonis valgte alltid Afrodite ettersom Persefone var den kalde, ufølsomme gudinnen i Underverdenen.
Proserpina var romernes ekvivalent til Persepone og dannet historien om grunnlaget for våren. Opprinnelsen til hennes navn kommer fra det latinske proserpere eller å ankomme som hentyder til det voksende livet om våren. Proserpina var innordnet i kulten til Libera, en gammel fruktbarhetsgudinne, konen til Liber, og blir ansett som en liv-død-gjenfødsel guddom. Hun var datter av korngudinnen Ceres og himmel- og tordenguden Jupiter.
Adonia var en feiring til ære for Afrodite og Adonis hos blant annet egypterne og grekerne. Den varte i to dager og ble feiret av kvinner. Den første dagen brakte de statuer av Adonis ut på gaten og går gjennom alle ritene vanlig under begravelse, hvor de slo seg selv og kom med klagerop til minne om Venus sorg i etterkant av hennes elskedes død. Den andre dagen ble brukt til lystighet og fest ettersom Adonis kunne vende tilbake til livet igjen og være halvparten av året sammen med Afrodite. Disse to ritualene utgjorde to ulike fester som ble holdt på ulike tidspunkt i året, hvor av den ene 6 måneder etter den andre. Adonis var sammen med Persepone den ene halvdelen og den andre halvdelen med Venus.
Walter Burkert, den mest profilerte forsker på gresk religion og kulter, har etterspurt om ikke Adonis helt fra begynnelsen komme til Hellas sammen med Afrodite. Det fantes tallrike gudinner som tilsvarte den greske gudinnen Afrodite: Hennahenna (hurrisk), Inanna (sumerisk), Ishtar (babylonsk), Astarte (semittisk), Turan (etruskisk), Nepthys (egyptisk) og Venus (romersk). Hun har paralleller i de indoeuropeiske morgengudinnene som Ushas eller Aurora.
Gamletestamentet inkluderer den eneste overlevende tekst kjent for å bruke termen Jebusitt for å beskrive de pre-israelittiske borgerne i Jerusalem. I følge Genesis 10 blir de identifisert som en kanaanittisk stamme som blir listet i tredjeplass blant de kanaanittiske gruppene, mellom hettittene og amorittene. Man antok tidligere at de var identiske med hettittene, men i økende grad antar man nå at det dreier seg om en amorittisk stamme identifisert med Yabusi’um. Men det er fult ut mulig at mer enn en klan eller stamme bar et lignende navn og at jebusittene og yabusi’um refererer til to ulike størrelser.
I Amarna brevene blir det for eksempel nevnt at den samtidige kongen av Jerusalem het Abdi Heba, som er et teoforisk navn som kommer fra den hurriske gudinnen Hebat, noe som gjør det sannsynlig at jebusittene enten var hurriere, var tungt påvirket av dem eller var dominert av en hurrisk maryannu klasse. Jebusitt kan være navnet på Jesus og navnet Mari kan komme fra denne krigerklassen.
Ifølge alle tekster skal det kun eksistere et eksempar av fugl føniks, men alderen varierer fra forfatter til forfatter. Alt fra 500 år til 1461 år. Det er likevel en viss enighet om at fugl føniks hvert 500 år flyver fra Arabia eller India til fønikiens (libanons) trær. Her lager den bål av kvister, brenner seg selv opp og gjennoppstår forynget av asken.
Ifølge denne legenden lever Føniks imellom 500 og 1 000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Hellopolis hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra.  Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen. Dette blir i dag også brukt i overført betydning når man snakker om fugl Føniks.
Et annet sagn sier at fugl føniks bare spiser dugg, så flyr den til fjerne land for å samle velluktende urter som den legger på alteret i Heliopolis. Den setter så fyr på disse og brenner seg selv til aske. Men etter tre dager reiser den seg fra asken til et nytt liv.
Utseendemessig er fugl føniks en slags blanding av ørn og hegre med brusende gyllen fjærdrakt, eller firefaget fjærdrakt. Opprinnelsen kan være de gamle egypternes hellige bennufugl, en hegreart som var den første skapningen som slo seg ned på den åskammen som hadde oppstått av urslammet. Navnet føniks henger sammen med det greske ordet for rød, som også finnes i Fønikia. (Gresk: phoinix- dette navnet er avledet fra ildens farge rød, noe som henger sammen med sagnet om at den steg opp av den rensende flammen.) Hovedstedet for dyrkingen av fugl føniks var (Heliopolis) i Egypt. Det heter seg at fugl føniks kom til Egypt i år 34 e.vt. Og etter egyptisk tankegang skulle enhver som døde forvandle seg til en føniks.
Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romersk mytologi og i kristen ikonografi. I tidlig kristen gravskulptur er fugl Føniks et symbol på oppstandelse og håp om seier over døden. I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden.
Tidlige kristne forfattere tolket føniks-myten som et symbol på Jesu død og oppstandelse. I det gamle Roma ble fønix til et symbol for imperiets stadig fornyede livskraft, og er i denne betydningen avbildet på bilder og mynter fra keisertiden. Mens i den alkymistiske symbolikken står fønix for ”materia prima” som utslettes og forvandles på veien mot de vises stein…

Semiramis og Ara Geghetsik

En av de mest populære legendene i armensk tradisjon involverer Semiramis og en armensk konge, Ara den vakre eller Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, som skal ha vært en armensk konge som hersket over kongedømmet Urartu/Ararat fra 1769 til 1743 f.vt. Dette på tross av at Semiramis noen ganger blir ansett for å være en tåkete refleksjon av den historiske dronningen Shammuramat, den babylonske konen til Shamshi-Adad V, kongen av Assyria fra 824 til 811 f.vt., som etter hennes manns død i flere år skal ha fungert som regent for hennes sønn Adad-nirari III.
Shalmaneser III, som betyr at guden Shulmanu, guden for underverden, fruktbarhet og krig dyrket av babylonere, akkadere og vestsemittiske folk, er preeminent, var sønn av den assyriske kong Ashurnasirpal II og konge over Assyria (859-824 f.vt.). Hans lange tid ved makten besto av en konstant serie kampanjer mot de østlige stammene, babylonerne, folkene i Mesopotamia og Syria, samt Kizzuwadna, befolket av luwiere og hurriere, og Urartu/Ararat. Hans hærer trengte inn i området rundt Van og Taurus fjellene og hettittene i Karkemish måtte betale tributt, og kongedømmene Hamath ved Orontes elva i det sentrale Syria nord for Damaskus og Aram Damaskus ble underkastet.
Assyrerne, et folk med bakgrunn fra befolkningen i det gamle assyriske imperiet, som blant annet inkluderte Assur, Nineveh Dur-Sharrukin og Nimrud, holdt til i et område som strakk seg fra Nilen i Egypt til Anatolia omkring 671 f.vt., da de ble angrepet av en allianse bestående av det nybabylonske eller kaldeiske imperiet og indoiranske stammer bestående i første rekke av medere og persere og deres hovedstad Nineveh, se Ninus og Nimrod, falt i 612 f.vt. Mee enn et halvt århundre senere var både babylonerne og assyrerne provinser i det persiske imperium.
Assyrerne hadde sitt hovedområde i det nordlige Mesopotamia, i det såkalte Beth Nahrain eller det som blir kalt det assyriske triangel. De oppsto som en blanding mellom den semittiske befolkningen i det akkadiske imperiet, som blant annet inkluderte Akkad, Babylon, Isin og Susa og som ble dannet av Sargon av Akkad, som var de første semittene i Sørvest Asia, og den opprinnelige sumeriske befolkningen, som holdt til i Sumer, som blant annet inkluderte Uruk, Ur, Eridu, Kish, Lagash og Nippur.
Under den eldre assyriske perioden (2000-1500 f.vt.) kontrollerte Assur mye av det nordlige Mesopotamia, men riket ble svekket i den middelassyriske perioden (1500-1000 f.vt.) for så å ekspandere i en rekke erobringer som dannet det nyassyriske imperiet, hvor også arameisk ble gjort til et offisielt språk sammen med det akkadiske, i tidlig jernalder (911-612 f.vt.) og under Ashurbanipal (668-627 f.vt.), som ødela den elamittiske sivilisasjonen, kontrollerte hele den fruktbare halvmåne, inkludert Egypt. Enkelte hevder at det nyassyriske imperiet var verdens første ekte imperium på tross av at Sargon av Akkad (2270-2215 f.vt.), grunnleggeren av det akkadiske imperium, har fått ”æren” av å skape verdens første multietniske imperium.
Babylonia, tidligere Sumer og Akkad, var en assyrisk koloni og tittelen Konge av Babylon var Konge av Sumer og Akkad. Arameiske stammer, blant dem kaldeere, emigrerte til regionen og deres språk ble det dominerende. De ulike kulturene smeltet sammen og dannet den klassiske assyriske kulturen.
Det var under Shalmaneser III, i 853 f.vt., at en koalisjon, alliansen av de 12 kongene, dannet av kongedømmene Egypt, Hamath, Arvad, ammonittene og andre nabostater under ledelse av kong Hadadezer av Damaskus også kjent som Adad-idri, og kanskje identisk med Ben Hadad, og Ahab av Israel slo assyrerne ved slaget ved Karkar på tross av at den assyriske kongen fortsatte hans forsøk på å underlegge seg Israel og Syria.
Denne kampen er kjent for å inkludere flere krigere enn noen gang tidligere i historien og for første gang å nevne noen folk, slik som araberne. Det hele skrevet ned på Kurkh monolitten. Det er her, i en skriftlig kile er en assyrisk innskrift fra 853 f.vt., at etnonymetet arab dukker opp for første gang. Shalmaneser III lister en kong Gindibu av matu arbai, det arabiske land, blant de folk han slo ved Karkar. Det er en betegnelse på ulike semittiske ørkenfolk, den siste flokken til å komme nordover fra de sørlige egnene, i den syriske ørken og Arabia.
Shalmaneser førte krig mot Hadadezers etterfølgerr Hazael og tvang ham til å søke tilflukt innen murene i sin hovedstad i 842 f.vt. Men mens han ikke klarte å erobre Damaskus, men ødela det omkringliggende området, noe som fikk Jehu av Israel, sammen med de fønikiske byer sendte tributt til ham i 841 f.vt. Babylonia hadde allerede blit erobret så langt som til kaldeernes myrer i sør og den babylonske kongen blitt drept. Shalmaneser sendte en ekspedisjon mot Tabal, som ble etterfulgt av en mot Kappadokia og en annen mot Urartu på 830-tallet f.vt. Men han ble etter hvert nødt til, på grunn av sin høye alder, å gi kommandoen av sine armeer videre til Turtan, som vil si kommandoleder, Dayyan-Assur og 6 år senere, i 826 f.vt., gjorde Nineveh og 27 andre viktige byer opprør mot ham under hans opprørsønn Assur-danin-pal, men denne ble knust av Shamshi-Ramman II, også kjent som Shamshi-Adad V, mannen til Shammuramat, som blir identifisert med Semiramis, som var en annen av Shalmanesers sønner. Shamshi-Adad V, far til Adad-nirari III som etterfulgte ham som konge, var assyrisk konge i perioden 824-811 f.vt., men opprøret, som varte frem til 820 f.vt., svekket det assyriske imperiet frem til reformene til Tiglath-pileser III (745-727 f.vt.).
Ara skal ha blitt kjent via legenden om Ara den vakre og Shamiram hvor det heter at den assyriske dronningen Semiramis var så forelsket i ham på grunn av at han var så vakker og dyktig at hun gikk til krig mot Armenia kun for å få ham.
I følge legenden spurte Semiramis Ara om å ekte henne, men Ara, som allerede var gift, avviste henne ettersom han ikke ville svikte hans hjem og familie. Semiramis samlet da Assyrias mektige hærer og marsjerte mot Armenia. Under slaget, som kan ha funnet sted i Ararat dalen, ble Ara drept på tross av at Semiramis hadde gitt ordre om at han skulle bli tatt i live. Hun ble derfor, i likhet med tusener av andre kvinner som hadde lengtet etter den vakre kongen, deprimert. For å stanse krigen mot armenerne tok hun, ettersom hun var kjent for å være en trollkvinne eller heks, kroppen hans og ba gudene om å gjenopplive ham fra de døde. Men uten å lykkes. Da armenerne nærmet seg for å hevne døden til deres leder forkledde hun en av sine elskere som Ara og spredde ryktet at gudene hadde brakt Ara tilbake til livet, noe som endte krigen.
Semiramis, bemerket for hennes ynde og visdom, skal ha erobret mange land og blant annet ha grunnlagt Babylon. Etter en lang og rik tid skal hun ha forsvunnet fra jorden som due for deretter å bli dyrket som en gudinne, datter av fiskegudinnen Atargatis, som hadde mange av kjennetegnene til gudinnen Inanna, som var den mest populære fruktbarhets- og modergudinne i sumerisk, og senere assyrisk og babylonsk, religion. Armensk tradisjon portretterer henne som en hore, noe som kommer av at hun var kjærlighetsgudinne.
Semiramis navn kom til, på tross av at opprinnelsen til det var blitt glemt, å bli brukt til å betegne ulike monumenter i hele Sørvest Asia. Nesten alle gamle arbeider ved Eufrat eller i Iran synes å ha blitt tilskrevet henne, selv Behistun innskriften av Darius. Herodotus tilskrev henne sidebreddene til Eufrat og kjenner hennes navn fra en port i Babylon. Ulike steder i det nordlige Mesopotamia bar hennes navn og et gammelt navn for byen Van, som var et hovedsete for den armenske kulturen og som under navnet Tushpa var hovedstad i Urartu på 900-tallet f.vt., var Shamiramagerd.
Historien om Semiramis og Ara den vakre er en historie om solverv, død og gjenoppstandelse, årets rundgang med andre ord. I likhet med Sham, slik som i navnet til solguden Shamas, betyr Ara sol. Men på tross av mange ulike versjoner av legenden er det vanligvis akseptert at Ara aldri kom tilbake til livet. Ara Geghetsik, Ara den vakre, er guden for våren, floraen, jordbruket, det å så og vann. Han blir assosiert med Isis, Vishnu og Dionysus som symbolet for nytt liv.

Påskens opprinnelse går tilbake til ritualet omkring vårsolvervet innsatt av Semiramis i etterkant av hennes illegitime sønn, Tammuz, som hun overbeviste menneskene om at var den gjenfødte Nimrod, sin død, som ifølge tradisjonen ble drept av et villsvin. I følge legenden gjennoppsto Tammuz i form av vegetasjon på grunn av sin mors tårers makt.
Alexander Hislop i De to Babylonene (1853) skrev at Semiramis var opprinnelsen til et kosmisk symbol og forsøkte å påvise at Semiramis og Nimrod er identiske til Isis og Osiris, Inanna og Tammuz. I følge ham begynte disse historiene å sirkulere som propaganda utviklet av Semiramis for hennes undersåtter slik at de skulle gi henne status som jomfrufødsel og se hennes barn som oppfyllelsen av “frø” profetien i Genesis 3:15. Hun blir den velsignede Jomfru Maria. Og hennes barn blir identifisert med vegetasjons- og liv-død-gjenfødsel guden, slik som den egyptiske Horus og Osiris, den frygiske Attis, den vestsemittiske Adonis og Baal Hadad, den etruskiske Atunis, den kristne Jesus, den norrønske Balder og Odin, den greske Dionysus og Bacchus, for ikke å glemme Zeus, den sumeriske Tammuz, Zoroaster/Zarathustra, den persiske Mithra, den romerske Saturn, samt den indiske Krishna (Vishnu) og Buddha. Gudinner som gikk inn i dødsriket og gjenvente var blant annet Inanna.
Jesus er på mange måter en synkronisering av denne arketypen. I følge Hislop var alle disse guddommelige parene i myter og religioner, slik som Isis/Osiris, Afrodite/Cupid, Asherah/Orion, Maria/Jesus osv., gjenfortellinger av denne opprinnelige historien. Den 25 desember, tidspunktet for vintersolvær, har blitt feiret som solgudens fødselsdag så langt tilbake som man kan huske.
Ettersom folk hadde sett etter den lovede frelseren siden menneskehetens begynnelse (Genesis 3:15) ble de overbevist av Semiramis til å tro at Tammuz var frelseren på tross av at han hadde hatt en overnaturlig fødsel. Ikke lenge etter hadde folket i tillegg til å dyrke Tammuz, eller den gjenfødte Nimrod, også begynt å dyrke Semiramis som fruktbarhetsgudinne. Hun ble kjent som sumerernes Inanna, hurriernes Hannahanna og Hebat, assyrernes og babylonernes Ishtar og Ashtur, frygernes Cybele, egypternes Isis, fønikernes Astarte, samt grekernes Afrodite. Vi gjenfinner Babylons utgave Ishtar i nåtidens pikenavn Ester – og formentlig også i det engelske ord for påske – easter.

Påskedag faller på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, og datoen varierer dermed innenfor perioden 22. mars (1818 og 2285) til 25. april (1943 og 2038). Påskedag faller på 12. april i 2009, og på 4. april i 2010. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager. Tidspunktet for påskehøytiden blir beregnet etter påskeformelen.
Påsken er den viktigste av de kristne høytidene, og feires til minne om Jesu Kristi død og oppstandelse. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse. Ordet påske er en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Jødene har feiret påske lengre enn kristendommen. De feiret utvandringen fra fangenskapet i Egypt.
Ifølge Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon er påsken en gammeltestamentlig fest feiret til minne om utgangen fra Egypt (Mosebok 12 og 13; 5 Mosebok 16, 1-8) Påskelammet ble slaktet i templet og spist med familien sammen med ugjæret brød og grønnsaker om kvelden den 14. dag i måneden nisan, som tilsvarer april. Grunnet Jesu lidelse, død og oppstandelse i påsken, ble høytiden den første kristne høytid og kirkens største fest. Regelen for fastsettelse av påskefesten ble gitt ved kirkemøtet i Nikaia 325 år f.Kr. Påskesøndag skal falle på den første søndag etter den første fullmåne etter vårjevndøgn (21.mars). De ortodokse kirkene i Øst-Europa bruker en annen beregning som gjør at deres påskefeiring vanligvis faller senere enn påsken i Vest-Europa.
For kristne er påskens opprinnelse korsfestingen av Krist og hans gjenoppstandelse. I følge Gospelet ble Jesus Kristus, frelseren, den sanne Messias, den som ble lovet i Gamletestamentet, korsfestet og gjenoppstandelse på tiden under den jødiske høytiden. Ettersom gospelet omkring Krist spredde seg utover den ikke-jødiske verden kom den til å bli blandet med de hedenske ritualene.

Samtidige tradisjoner som påskeharen og påskeegg har også sin bakgrunn i praksis etablert av Semiramis. På grunn av deres fruktbare natur har harer lenge blitt assosiert med fruktbarhet og dets gudinne, Inanna. De gamle babylonerne fortalte at et egg hadde falt fra himmelen og ned i Eufrat og at det var fra dette at dronning Inanna eller Astarte, andre navn for Semiramis kom.
Haren har også hatt status som fruktbarhetssymbol, og i form av påskehare skal han stamme fra Tyskland. Virkelig stor ble han imidlertid da han ble flyttet over til USA og det viste seg at han egnet seg ypperlig som myk og nusselig påskefigur som passet fint sammen med egg, et annet fruktbarhetssymbol. Eggene har imidlertid form av godterier i moderne påskehareskikk.
Både hekser og annet skrømt er også tradisjonelt spesielt knyttet til påsken, som i det svenske uttrykket påskekjerringer. I tradisjonen gjenfinnes det derfor et utall verneoppskrifter som skal sørge for at ikke trollmaktene, representert ved alt fra de underjordiske til den djevelske Loke, kjent fra norrøn mytologi, får ta over i denne utsatte tiden.
En del arbeid har vært oppfattet som syndig i denne tiden og derfor omfattet av tabuer. Dette var arbeid med øks eller skjæreredskap på skjærtorsdag, fordi man mente at Jesu kors ble tilvirket med slike redskaper nettopp denne dagen. Eller stikkarbeid, ettersom soldatene stakk Jesus med spyd, og spinning, ettersom tauene Jesus ble bundet til korset med, var spunnet på skjærtorsdag. Gjorde man arbeid som minnet om de overgrepene jesus ble utsatt for, forsterket man lidelsene hans, var logikken. Man havnet dermed på parti med alle onde makter, som da fikk fritt spillerom. Derfor var det regnet som en god taktikk å korse seg for å få Jesu støtte i kampen mot ondskapen.
Men fremst i køen over ondsinnet skrømt stod altså heksene, trolldomskyndige kjerringer med gode forbindelser til djevelen og en egen evne til å utøve skade på folk og fe. For heksene var skjærtorsdag en av årets store høytider.
Ettersom maktene er i full aktivitet rundt påsketider er det også en ypperlig anledning til å ta varsler for resten av året. Påsken kommer også omtrent samtidig med de første vårtegnene, noe som ytterlige har styrket posisjonen som høykonjunktur for spådommer av forskjellig slag. De forskjellige varslene er gjerne knyttet til ulike dager i påsken alt etter hvor i landet man befinner seg.
Påskeharen er et symbol på fruktbarhet, og skal ha sin opprinnelse i den keltiske gudinnen Eostre, som også symboliserer fruktbarhet.

Blant de eldste armenske mytene finner man legender om krigene mellom armenerne og assyrerne. Haik, ansett for å være armenernes patriark, den som grunnla den første armenske stat, skal ha overvunnet den assyriske giganten Bel, som blir ansett for å være Nemruth, den babylonske kongen som i følge Bibelen skal ha forsøkt å bygge Babels tårn. Armenerne kaller seg selv for Hai og deres land for Haiastan til ære for Haik. Haiks hærer invaderte Babylon og etablerte kongedømmet fra hvor armenerne hevder deres arv.
Påskens opprinnelse, en tid forbundet med Kristus gjenoppståelse, er basert på en gammel hedensk feiring. De kristne anser denne dagen som en minnestund for den kulminerende begivenheten for deres tro, men på lik linje med så mange andre kristne feiringer har påsken blitt kommersialisert og sammenblandet med ikke-kristne tradisjoner slik som påskeharen, påskeparader og jakten på påskeegg. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringa fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.
Opprinnelsen til påsken dateres tilbake til tiden ikke lenge etter den store floden beskrevet i Genesis 6-9. Nimrod, en sønnesønn av Noa, hadde vendt seg bort fra hans bestefars Gud og hadde blitt en tyrannisk hersker. Som konge skapte Nimrod i følge Bibelen Babel, Ninevah, Asshur, Calla og andre byer, alle kjent for livsstiler som fremmet ondskap og pervertering. Da Nimrod døde guddommeliggjorde hans kone, dronning Semiramis, ham som solguden eller livgiveren. Senere skulle han bli kjent som Baal, og de som fulgte religion Semiramis skapte i hans navn ble kalt Baal dyrkere og ble assosiert med avgudsdyrkelse, demondyrkelse, menneskeofring og andre praksiser som ble sett på som onde.
Enmerkar i legenden Enmerkar og herren av Aratta, trolig i det gamle Armenia, er en legendarisk sumerisk historie om hvordan makten ble flyttet fra Aratta til Uruk, noe lenger til sør, og som stemmer med at den første sivilisasjonsutviklingen først fant sted i fjellsidene for senere, langt mer utviklet, å komme til lavlandet.
Denne legenden er kjent for både å ha likheter med legenden om Babels tårn, E-ana, en ziggurat i Uruk bygget i ære for gudinnen Inanna, som tidligere hadde hatt sitt tempel i Aratta, og språkets forvirring da Enmerkar, kongen av Uruk, siterer hymnen Nudimmud som ber guden Enki om å gjenetablere den lingvistiske enheten i regionene kalt Shubur (Subartu), Hamazi, Sumer, Uri-ki (Akkad) og Martu. På akkadisk er ordet Uri det de kalte seg selv. Ordet akkadiere ble gitt etter hovedstaden Akkad eller Agade som Sargon grunnla (Bibelen forteller at Nimrod grunnla Akkad).
Babel er den hebrewske ekvivalent til det akkadiske Babilu, det greske Babylon, en kosmopolitisk by som opptrer i forbindelse med språkenes forvirring. Babels tårn har ofte blitt assosiert med kjente strukturer, der i blant med, templet for grunnlaget eller skapelsen av himmel og jord, navnet på en ziggurat dedikert til guden Marduk i Babylon av Nabopolassar i det kaldeiske eller nybabylonske dynasti i 610 f.vt. Historien om Babels tårn var trolig influert av under det babylonske fangenskap.
Det er uklart når ble bygget, men det var trolig før kong Hammurabi (1792-1750 f.vt.). Det blir antatt at det babylonske skapelsesdikt Enûma Elish ble skrevet under Hammurabis tid ettersom det nevner at E-sagila, Marduks tempel, ble skapt rett etter skapelsen av verden og impliserer eksistensen av, hvor av begge strukturene blir antatt å ha eksistert lang nok tid tilbake til at dem som skrev diktet skal ha vært klar over når de ble oppført. En tidligere sumerisk historie med lignende elementer er Enmerkar og herren av Aratta.
I følge Bibelen var det i byen Babel at folket skapte et tårn for å utfordre Gud. Frem til da hadde alle folkene på jorden (i alle fall den kjente delen) talt et språk. Byggingen av tårnet førte til at Gud i følge Genesis 11:7 forvirret deres språk for å forhindre dem fra å bli samlet i deres falske tro. Ettersom folk migrerte til andre steder av verden tok mange av dem deres hedenske praksiser med seg.

Sankt Hans

Sankt Hans, også kjent som Jonsok, ettersom feiringen er oppkalt etter døperen Johannes, en skikkelse som dukker opp i Det nye testamente, eller hans danske helgennavn St. Hans, kan i Norge også kalles jonsvaka, som er norrønt og betyr ”våkenatt for Jon.” Sankthansaften feires 23. juni, som vil si kvelden før selve høytidsdagen. Det er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes’ fødsel og ble plassert ved midtsommer for på den måten å balansere vintersolværet, dagen da Jesus ble født.
Johannes Døperen, som var sønn av den jødiske presten Sakarja og Elisabeth, Jomfru Marias kusine, døpte sin tremenning Jesus Kristus i Jordanelven. Det fortelles i Bibelen at Maria besøkte Elisabeth mens de begge var svangre, og at barnet da ”hoppet av fryd” i hennes mage. I Den katolske kirke mener man at Johannes da ble løst fra arvesynden, og dermed født uten skyld (dog ikke unnfanget uten skyld som Maria).
Dagen er foruten å bli knyttet til den kristne høytiden samtidig knyttet til gamle, før-kristne midtsommertradisjoner, som har blitt markert på ulikt vis over hele Nord-Europa, og feires i Norge som en sommerfest hvor man mange steder har store sankthansbål den 23. juni.
Den folkelige midtsommerfeiringen er eldre enn den kirkelige høytiden og har tradisjonelt involvert spill, dans og drukkenskap, som myndighetene iherdig har motarbeidet på 1500-tallet. Den ikke-kristne tradisjonen med å feire sommersolverv, tidspunktet når jorden er i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller sterkest mot solen, er særlig utbredt og sterk i Sverige, Finland, Estland og Lettland, men liknende tradisjoner finnes over hele Nord-Europa og i Storbritannia. Når solen står i sør midt på dagen har den sin høyeste høyde over horisonten i året og det er den dagen som har lengst daglengde. I dagligtale sier man ofte at “sola snur” på dette tidspunktet.
I mange trossystemer er det dagen for den største kampen mellom den mørke og den lyse solguden, som vil si den faretruende mot den beskyttende, som vanligvis er brødre eller tvillinger, i året. Midtsommer, som har blitt feiret fra de tidligste tider, er høyden fra hvor solen faller ettersom det er dagen hvor lyset varer lengst. Midtsommer eller Litha betyr at solen står stille.
Både i Sørvest Asia og i det aegeiske området var midtsommer innledningen for en tid med sorg: Babylonerne markerte nedgangen i soltimer og den drepende sommervarme og tørke med en seks dagers “begravelse” for guden.
Ara the Beautiful
Life-death-rebirth deity
Ukristelige påskeskikker
Sivilisasjonsspredningen I
Sivilisasjonsspredningen II
Sivilisasjonsspredningen III
Sivilisasjonsspredningen IV
Folket i Sørvest Asia
Folket i Sørvest Asia – Sumerernes bakgrunn


Easter, and it's background

“Yet the Hurrians did not disappear from history. Away to the North in their Armenian homeland, they entrenched themselves and build up the kingdom of Urartu.”

Ishtar was the Assyrian and Babylonian goddess of fertility, war, love, and sex, above all associated with sexuality: her cult involved sacred prostitution; her holy city Uruk was called the “town of the sacred courtesans”; and she herself was the “courtesan of the gods”. She was particularly worshipped at the Assyrian cities of Nineveh, Ashur and Arbela (Erbil).
Ishtar was the daughter of Ninurta. Besides the lions on her gate, her symbol is an eight-pointed star. In the Babylonian pantheon, she “was the divine personification of the planet Venus”. She is the counterpart to the Sumerian Inanna and to the cognate north-west Semitic goddess Astarte.
Sacred prostitution was common in the Ancient Near East as a form of “Sacred Marriage” or hieros gamos between the king of a Sumerian city-state and the High Priestess of Inanna, the Sumerian goddess of love, fertility, and warfare.
In some cases, it served a practical purpose: since commoners frequently took this opportunity to have sex with their own spouses, it coordinated the births of children so that they would be born in the winter, when there was more time to take care of them. Children born in midwinter of these unions were called the “son” or “daughter of god”.
Inanna can be considered the most prominent female deity in ancient Mesopotamia. As early as the Uruk period (ca. 4000–3100 BC), Inanna was associated with the city of Uruk. The famous Uruk Vase (found in a deposit of cult objects of the Uruk III period) depicts a row of naked men carrying various objects, bowls, vessels, and baskets of farm produce, and bringing sheep and goats, to a female figure facing the ruler.
Along the Tigris and Euphrates rivers were many shrines and temples dedicated to Inanna. Seal impressions from the Jemdet Nasr period (ca. 3100–2900 BC) show a fixed sequence of city symbols including those of Ur, Larsa, Zabalam, Urum, Arina, and probably Kesh. It is likely that this list reflects the report of contributions to Inanna at Uruk from cities supporting her cult.
The House of Heaven (Sumerian: e-anna) temple in Uruk was the greatest of these, where sacred prostitution was a common practice. In addition, according to Leick (1994) persons of asexual or hermaphroditic bodies and feminine men were particularly involved in the worship and ritual practices of Inanna’s temples.
This figure was ornately dressed for a divine marriage, and attended by a servant. The female figure holds the symbol of the two twisted reeds of the doorpost, signifying Inanna behind her, while the male figure holds a box and stack of bowls, the later cuneiform sign signifying En, or high priest of the temple. Especially in the Uruk period, the symbol of a ring-headed doorpost is associated with Inanna.
Inanna was associated with the celestial planet, Venus and her symbol is an eight-pointed star or a rosette. Inanna was associated with the eastern fish of the last of the zodiacal constellations, Pisces, and with lions – even then a symbol of power – and was frequently depicted standing on the backs of two lionesses. Her cuneiform ideogram was a hook-shaped twisted knot of reeds, representing the doorpost of the storehouse (and thus fertility and plenty).
According to Samuel Noah Kramer in The Sacred Marriage Rite, in late Sumerian history (end of the third millennium) kings established their legitimacy by taking the place of Dumuzi in the temple for one night on the tenth day of the New Year festival.
Inanna’s name derives from Queen of Heaven (Sumerian: nin-anna). The Cuneiform sign however, is not a ligature of the signs lady (Sumerian: nin) and sky (Sumerian: an). These difficulties have led some early Assyriologists to suggest that originally Inanna may have been a Proto-Euphratean goddess, possibly related to the Hurrian mother goddess Hannahannah, accepted only latterly into the Sumerian pantheon, an idea supported by her youthfulness, and that, unlike the other Sumerian divinities, at first she had no sphere of responsibilities.
The view that there was a Proto-Euphratean substrate language in Southern Iraq before Sumerian is not widely accepted by modern Assyriologists.
In the Sumerian epic entitled Enmerkar and the Lord of Aratta, one of a series of accounts describing the conflicts between Enmerkar, king of Unug-Kulaba (Uruk), and the unnamed king of Aratta (probably somewhere in modern Iran or Armenia), the goddess Inanna resides in Aratta, but Enmerkar of Uruk pleases her more than does the lord of Aratta, who is not named in this epic, and she transfers her allegiance from Aratta to Uruk.
The deity of fourth-millennium Uruk was probably originally An. After its dedication to Inanna the temple seems to have housed priestesses of the goddess. The high priestess would choose for her bed a young man who represented the shepherd Dumuzid, consort of Inanna, in a hieros gamos or sacred marriage, celebrated during the annual Akitu (New Year) ceremony, at the spring Equinox.
In Sumerian mythology, An (from Sumerian An = sky, heaven) was a sky-god, the god of heaven, lord of constellations, king of gods, spirits and demons, and dwelt in the highest heavenly regions. It was believed that he had the power to judge those who had committed crimes, and that he had created the stars as soldiers to destroy the wicked. His attribute was the royal tiara. His attendant and minister of state was the god Ilabrat.
Traditionally, the word “tiara” refers to a high crown, often with the shape of a cylinder narrowed at its top, made of fabric or leather, and richly ornamented. It was used by the kings and emperors of some ancient peoples in Anatolia and Mesopotamia, notably the Hittites. The Assyrians used to include a pair of bull horns as a decoration and symbol of authority and a circle of short feathers surrounding the tiara’s top. The Persian tiara was more similar to a truncated cone, without the horns and feathers but more jewels, and a conic-shaped tip at its top.
An was one of the oldest gods in the Sumerian pantheon and part of a triad including Enlil (god of the air) and Enki (god of water). He was called Anu by the later Akkadians in Babylonian culture.
By virtue of being the first figure in a triad consisting of Anu, Enlil, and Enki (also known as Ea), Anu came to be regarded as the father and at first, king of the gods. Anu is so prominently associated with the E-anna temple in the city of Uruk (biblical Erech) in southern Babylonia that there are good reasons for believing this place to have been the original seat of the Anu cult. If this is correct, then the goddess Inanna (or Ishtar) of Uruk may at one time have been his consort.
Enki is a god in Sumerian mythology, later known as Ea in Akkadian and Babylonian mythology. He was originally patron god of the city of Eridu, but later the influence of his cult spread throughout Mesopotamia and to the Canaanites, Hittites and Hurrians.
Enki was the deity of crafts (gašam); mischief; water, seawater, lakewater (a, aba, ab), intelligence (gestú, literally “ear”) and creation (Nudimmud: nu, likeness, dim mud, make bear). He was associated with the southern band of constellations called stars of Ea, but also with the constellation AŠ-IKU, the Field (Square of Pegasus).
Considered the master shaper of the world, god of wisdom and of all magic, Enki was characterized as the lord of the Abzu (Apsu in Akkadian), the freshwater sea or groundwater located within the earth.
In the city Eridu, the main temple to Enki was known as E-abzu (house of the cosmic waters), also known as E-en-gur-a (house of the subterranean waters), a ziggurat temple surrounded by Euphratean marshlands near the ancient Persian Gulf coastline at Eridu.
Certain tanks of holy water in Babylonian and Assyrian temple courtyards were also called abzu (apsû). Typical in religious washing, these tanks were similar to the washing pools of Islamic mosques, or the baptismal font in Christian churches.
Beginning around the second millennium BC, he was sometimes referred to in writing by the numeric ideogram for “40,” occasionally referred to as his “sacred number.” He was also associated with the planet Mercury in the Sumerian astrological system. His symbols included a goat and a fish, which later combined into a single beast, the goat Capricorn, recognised as the Zodiacal constellation Capricornus. He was accompanied by an attendant Isimud.
Enki was the keeper of the divine powers called Me, the gifts of civilization. His image is a double-helix snake, or the Caduceus, very similar to the Rod of Asclepius used to symbolize medicine. The caduceus is twisted and intertwining with a connotation of sexual congress:  the common symbol used to depict the DNA helix. He is often shown with the horned crown of divinity dressed in the skin of a carp.
In Sumerian mythology, Ninhursag (Nin-hursag means “lady of the sacred mountain” (from Sumerian NIN “lady” and ḪAR.SAG “sacred mountain, foothill”) was the mountain and mother goddess, one of the seven great deities of Sumer.
She had many names including Ninmah (“Great Queen”); Nintu (“Lady of Birth”); Mamma or Mami (mother); Aruru probably connected with Homeric arura (arable land, land generally). Belet-Ili (lady of the gods, Akkadian).
According to legend her name was changed from Ninmah to Ninhursag by her son Ninurta in order to commemorate his creation of the mountains. As Ninmenna, according to a Babylonian investiture ritual, she placed the golden crown on the king in the Eanna temple.
Ninhursag is principally a fertility goddess. Temple hymn sources identify her as the ‘true and great lady of heaven’ and kings of Sumer were ‘nourished by Ninhursag’s milk’. She is typically depicted wearing a horned head-dress and tiered skirt, often with bow cases at her shoulders, and not infrequently carries a mace or baton surmounted by an omega motif or a derivation, sometimes accompanied by a lion cub on a leash. She is the tutelary deity to several Sumerian leaders.
In creation texts, Ninmah (another name for Ninhursag) acts as a midwife whilst the mother goddess Nammu makes different kinds of human individuals from lumps of clay at a feast given by Enki to celebrate the creation of humankind.
Ninti, the title of Ninhursag, also means “the mother of all living”, and was a title given to the later Hurrian goddess Kheba. This is also the title given in the Bible to Eve, the Hebrew and Aramaic Ḥawwah, who was made from the rib of Adam, in a strange reflection of the Sumerian myth, in which Adam — not Enki — walks in the Garden of Paradise.
Hebat, also transcribed Kheba or Khepat, was the mother goddess of the Hurrians, known as “the mother of all living”. She is also a Queen of the gods. Hebat is the wife of the Hurrian god of sky and storm Teshub, and cognate with the Hattian Taru, and the mother of Sarruma (meaning “king of the mountains”) and Alanzu, as well mother-in-law of the daughter of the dragon Illuyanka. The mother goddess is likely to have had a later counterpart in the Phrygian goddess Cybele.
Cybele (Phrygian: Matar Kubileya/Kubeleya “Kubeleyan Mother”, perhaps “Mountain Mother”; Lydian Kuvava; Greek: Kybele, Kybebe, Kybelis) was an originally Anatolian mother goddess. Little is known of her oldest Anatolian cults, other than her association with mountains, hawks and lions. She may have been Phrygia’s state deity; her Phrygian cult was adopted and adapted by Greek colonists of Asia Minor and spread from there to mainland Greece and its more distant western colonies from around the 6th century BC.
Cybele may have evolved from an Anatolian Mother Goddess of a type found at Çatalhöyük, dated to the 6th millennium BCE. This corpulent, fertile Mother Goddess appears to be giving birth on her throne, which has two feline-headed hand rests. The Hurrian goddess Hannahannah was also earlier associated with lions, as was Sumerian Inanna. In Phrygian art of the 8th century BCE, the cult attributes of the Phrygian mother-goddess include attendant lions, a bird of prey, and a small vase for her libations or other offerings.
The inscription matar kubileya at a Phrygian rock-cut shrine, dated to the first half of the 6th century BCE, is usually read as “Mother of the mountain”, a reading supported by ancient Classical sources, and consistent with Cybele as any of several similar tutelary goddesses, each known as “mother” and associated with specific Anatolian mountains or other localities: a goddess thus “born from stone”. She is ancient Phrygia’s only known goddess, and was probably the highest deity of the Phrygian State. Her name, and the development of religious practices associated with here, may have been influenced by cult to the deified Sumerian queen Kubaba.
In Greece, Cybele met with a mixed reception. She was partially assimilated to aspects of the Earth-goddess Gaia, her Minoan equivalent Rhea, and the Corn-Mother goddess Demeter. Some city-states, notably Athens, evoked her as a protector, but her most celebrated Greek rites and processions show her as an essentially foreign, exotic mystery-goddess who arrives in a lion-drawn chariot to the accompaniment of wild music, wine, and a disorderly, ecstatic following. Uniquely in Greek religion, she had a transgender or eunuch mendicant priesthood. Many of her Greek cults included rites to a divine Phrygian castrate shepherd-consort Attis, who was probably a Greek invention. In Greece, Cybele is associated with mountains, town and city walls, fertile nature, and wild animals, especially lions.
In Rome, Cybele was known as Magna Mater (“Great Mother”). The Roman State adopted and developed a particular form of her cult, and claimed her conscription as a key religious component in their success against Carthage during the Punic Wars. Roman mythographers reinvented her as a Trojan goddess, and thus an ancestral goddess of the Roman people by way of the Trojan prince Aeneas. With Rome’s eventual hegemony over the Mediterranean world, Romanised forms of Cybele’s cults spread throughout the Roman Empire. The meaning and morality of her cults and priesthoods were topics of debate and dispute in Greek and Roman literature, and remain so in modern scholarship.
It is thought Hebat may have had a Southern Mesopotamian origin, being the deified founder of the Third Dynasty of Kish. The name can be transliterated in different versions – Khebat with the feminine ending -t is primarily the Syrian and Ugaritic version. In the Hurrian language Hepa is the most likely pronunciation of the name of the goddess. The sound /h/ in cuneiform is in the modern literature sometimes transliterated as kh. In Aramaean times she appears to have become identified with the Goddess Hawwah.
Kubaba (in the Weidner or Esagila Chronicle; Sumerian: Kug-Bau) is the only queen on the Sumerian King List, which states she reigned for 100 years – roughly in the Early Dynastic III period (ca. 2500-2330 BC) of Sumerian history, and one of very few women to have ever ruled in their own right in Iraqi history.
Shrines in honour of Kubaba spread throughout Mesopotamia. In the Hurrian area she may be identified with Kebat, or Hepat, one title of the Hurrian Mother goddess Hannahannah (from Hurrian hannah, “mother”). Abdi-Heba was the palace mayor, ruling Jerusalem at the time of the Amarna letters (1350 BC).
Kubaba became the tutelary goddess who protected the ancient Turkey city of Carchemish on the upper Euphrates, in the late Hurrian – Early Hittite period. Relief carvings, now at the Museum of Anatolian Civilizations (Anadolu Medeniyetleri Müzesi), Ankara, show her seated, wearing a cylindrical headdress like the polos and holding a circular mirror in one hand and the poppy capsule or pomegranate in the other. She plays a role in Luwian texts and a minor role in Hittite texts, mainly in Hurrian rituals.
According to Mark Munn (Munn 2004), her cult later spread and her name was adapted for the main goddess of the Hittite successor-kingdoms in Anatolia, which later developed into the Phrygian matar (mother) or matar kubileya whose image with inscriptions appear in rock-cut sculptures.
Her Lydian name was Kuvav or Kufav which Ionian Greeks transcribed Kybêbê, not Kybele; Jan Bremmer notes in this context the seventh-century Semonides of Amorgos, who calls one of her Hellene followers a kybêbos, and he observes that in the following century she has been further Hellenized by Hipponax as “Kybêbê, daughter of Zeus”. The Phrygian goddess otherwise bears little resemblance to Kubaba, who was a sovereign deity at Sardis, known to Greeks as Kybebe.
As Ea, Enki had a wide influence outside of Sumer, being equated with El (at Ugarit) and possibly Yah (at Ebla) in the Canaanite ‘ilhm pantheon, he is also found in Hurrian and Hittite mythology, as a god of contracts, and is particularly favourable to humankind. Amongst the Western Semites, it is thought that Ea was equated to the term *hyy (life), referring to Enki’s waters as life giving.
A large number of myths about Enki have been collected from many sites, like Enki and the Making of Man, Confuser of languages, and Enki and the Deluge, which all have its cognates in the Bible, stretching from Southern Iraq to the Levantine coast. He figures in the earliest extant cuneiform inscriptions throughout the region and was prominent from the third millennium down to Hellenistic times.
Enki was considered a god of life and replenishment, and was often depicted with two streams of water emanating from his shoulders, one the Tigris, the other the Euphrates. Alongside him were trees symbolising the female and male aspects of nature, each holding the female and male aspects of the ‘Life Essence’, which he, as apparent alchemist of the gods, would masterfully mix to create several beings that would live upon the face of the earth.
Hebat was venerated all over the ancient Near East. Her name appears in many theophoric personal names. A king of Jerusalem mentioned in the Amarna letters was named Abdi-Heba, possibly meaning “Servant of Hebat”.
Enki and later Ea were apparently depicted, sometimes, like Adam, as a man covered with the skin of a fish. Adapa, the first of the antediluvian seven sages, was a Mesopotamian mythical figure who unknowingly refused the gift of immortality. Mesoptamian myth tells of seven antediluvian sages, who were sent by Ea, the wise god of Eridu, to bring the arts of civilisation to humankind.
The sages are described in Mesoptamian literature as ‘pure parādu-fish, probably carp, whose bones are found associated with the earliest shrine, and still kept as a holy duty in the precincts of Near Eastern mosques and monastries. Adapa as a fisherman was iconographically portrayed as a fish-man composite. The word Abgallu, sage, (Ab = water, Gal = Great, Lu = Man, Sumerian) survived into Nabatean times, around the time of Christ, as apkallum, used to describe the profession of a certain kind of priest.
Adapa was a mortal man from a godly lineage, a son of Ea (Enki in Sumerian), the god of wisdom and of the ancient city of Eridu, who brought the arts of civilization to that city (from Dilmun, according to some versions). He broke the wings of Ninlil the South Wind, who had overturned his fishing boat, and was called to account before Anu.
Ea, his patron god, warned him to apologize humbly for his actions, but not to partake of food or drink while he was in heaven, as it would be the food of death. Anu, impressed by Adapa’s sincerity, offered instead the food of immortality, but Adapa heeded Ea’s advice, refused, and thus missed the chance for immortality that would have been his.
Parallels can be drawn to the story of Genesis, where Adam and Eve are expelled from the Garden of Eden by Yahweh, after they ate from the Tree of the knowledge of good and evil, thus losing immortality.
Stephanie Galley writes “From Erra and Ishum” we know that all the sages were banished … because they angered the gods, and went back to the Apsu, where Ea lived, and … the story … ended with Adapa’s banishment” p. 182.
Oannes (Hovhannes in Armenian) was the name given by the Babylonian writer Berossus in the 3rd century BCE to a mythical being who taught mankind wisdom. Berossus describes Oannes as having the body of a fish but underneath the figure of a man. He is described as dwelling in the Persian Gulf, and rising out of the waters in the daytime and furnishing mankind instruction in writing, the arts and the various sciences.
The name “Oannes” was once conjectured to be derived from that of the ancient Babylonian god Ea, but it is now known that the name is the Greek form of the Babylonian Uanna (or Uan) a name used for Adapa in texts from the Library of Ashurbanipal.
The exact meaning of his name is uncertain: the common translation is “Lord of the Earth”: the Sumerian en is translated as a title equivalent to “lord”; it was originally a title given to the High Priest; ki means “earth”; but there are theories that ki in this name has another origin, possibly kig of unknown meaning, or kur meaning “mound”.
The name Ea is allegedly Hurrian in origin while others claim that it is possibly of Semitic origin and may be a derivation from the West-Semitic root *hyy meaning “life” in this case used for “spring”, “running water.” In Sumerian E-A means “the house of water”, and it has been suggested that this was originally the name for the shrine to the God at Eridu.
Early royal inscriptions from the third millennium BC mention “the reeds of Enki”. Reeds were an important local building material, used for baskets and containers, and collected outside the city walls, where the dead or sick were often carried. This links Enki to the Kur or underworld of Sumerian mythology.
In another even older tradition, Nammu, the goddess of the primeval creative matter and the mother-goddess portrayed as having “given birth to the great gods,” was the mother of Enki, and as the watery creative force, was said to preexist Ea-Enki.
Nammu was the Goddess sea (Engur) that gave birth to An (heaven) and Ki (earth) and the first gods, representing the Apsu, the fresh water ocean that the Sumerians believed lay beneath the earth, the source of life-giving water and fertility in a country with almost no rainfall.
Nammu is not well attested in Sumerian mythology. She may have been of greater importance prehistorically, before Enki took over most of her functions.
According to the Neo-Sumerian mythological text Enki and Ninmah, Enki is the son of An and Nammu. Nammu is the goddess who “has given birth to the great gods”. It is she who has the idea of creating mankind, and she goes to wake up Enki, who is asleep in the Apsu, so that he may set the process going.
Benito states “With Enki it is an interesting change of gender symbolism, the fertilising agent is also water, Sumerian “a” or “Ab” which also means “semen”. In one evocative passage in a Sumerian hymn, Enki stands at the empty riverbeds and fills them with his ‘water'”. This may be a reference to Enki’s hieros gamos or sacred marriage with Ki/Ninhursag (the Earth) (see below).
Urkesh or Urkish (modern Tell Mozan) is a tell, or settlement mound, located in the foothills of the Taurus Mountains in Al-Hasakah Governorate, northeastern Syria. It was founded during the fourth millennium BC possibly by the Hurrians on a site which appears to have been inhabited previously for a few centuries.
Urkesh was an ally of the Akkadian Empire through what is believed to have been a dynastic marriage tradition. Tar’am-Agade the daughter of the Akkadian king, Naram-Sin, is believed to have been married to the king of Urkesh.
During the early second millennium BC the city passed into the hands of the rulers of Mari, a city a few hundred miles to the south. The king of Urkesh became a vassal (and apparently an appointed puppet) of Mari. The people of Urkesh evidently resented this, as the royal archives at Mari provide evidence of their strong resistance; in one letter, the king of Mari tells his Urkesh counterpart that “I did not know that the sons of your city hate you on my account. But you are mine, even if the city of Urkesh is not.” In the middle of the millennium, Tell Mozan was the location of a Mitanni religious site. The city appears to have been largely abandoned circa 1350 BC.
The genealogy and identity of Urkesh’s rulers is largely unknown, but the first three known kings (only two of whom are known by name) bore the Hurrian title endan.
Hamoukar is a large archaeological site located in the Jazira region of northeastern Syria near the Iraqi border (Al Hasakah Governorate) and Turkey. The Excavations have shown that this site houses the remains of one of the world’s oldest known cities, leading scholars to believe that cities in this part of the world emerged much earlier than previously thought.
Traditionally, the origins of urban developments in this part of the world have been sought in the riverine societies of southern Mesopotamia (in what is now southern Iraq). This is the area of ancient Sumer, where around 4000 BC many of the famous Mesopotamian cities such as Ur and Uruk emerged, giving this region the attributes of “Cradle of Civilization” and “Heartland of Cities.” Following the discoveries at Hamoukar, this definition may have to extended further up the Tigris River to include that part of northern Syria where Hamoukar is located.
This archaeological discovery suggests that civilizations advanced enough to reach the size and organizational structure that was necessary to be considered a city could have actually emerged before the advent of a written language. Previously it was believed that a system of written language was a necessary predecessor of that type of complex city. Most importantly, archaeologists believe this apparent city was thriving as far back as 4000 BC and independently from Sumer. Until now, the oldest cities with developed seals and writing were thought to be Sumerian Uruk and Ubaid in Mesopotamia, which would be in the southern one-third of Iraq today.
The discovery at Hamoukar indicates that some of the fundamental ideas behind cities – including specialization of labor, a system of laws and government, and artistic development – may have begun earlier than was previously believed. The fact that this discovery is such a large city is what is most exciting to archaeologists. While they have found small villages and individual pieces that date much farther back than Hamoukar, nothing can quite compare to the discovery of this size and magnitude. Discoveries have been made here that have never been seen before, including materials from Hellenistic and Islamic civilizations.
The Hurrians had a reputation in metallurgy. The Sumerians borrowed their copper terminology from the Hurrian vocabulary. Copper was traded south to Mesopotamia from the highlands of Anatolia. The Khabur Valley had a central position in the metal trade, and copper, silver and even tin were accessible from the Hurrian-dominated countries Kizzuwatna and Ishuwa situated in the Anatolian highland.
Hurrian was spoken in various parts of the Fertile Crescent in the 3rd and 2nd millennia BC. Urartian was the language of Urartu, a powerful state centered in the area of Lake Van in Turkey, that existed between 1000 BC or earlier and 585 BC. The two extinct languages have been grouped into the Hurro-Urartian family. Diakonoff proposed the name Alarodian for the union of Hurro-Urartian and Northeast Caucasian.
In the early 6th century BC, the Urartian Kingdom was replaced by the Armenian Orontid dynasty. In the trilingual Behistun inscription, carved in 521/0 BC by the order of Darius the Great of Persia, the country referred to as Urartu in Assyrian is called Arminiya in Old Persian and Harminuia in Elamite.
Arme-Shupria (Arme-Shubria) (Akkadian Šubartum/Subartum/ina Šú-ba-ri, Assyrian mât Šubarri) or Armani-Subar (Sumerian Su-bir/Subar/Šubur) from the 3rd millennium BC) was a Proto-Armenian kingdom, known from Assyrian sources beginning in the 13th century BC, located in the Armenian Highland, to the southwest of Lake Van, bordering on Ararat proper. Scholars have linked the district in the area called Arme or Armani, to the name Armenia.
Shubria was part of the Urartu confederation. Later, there is reference to a district in the area called Arme or Urme, which some scholars have linked to the name Armenia.
The term “Sumerian” is the common name given to the ancient non-Semitic inhabitants of southern Mesopotamia, Sumer, by the Semitic Akkadians. The Sumerians referred to themselves as ùĝ saĝ gíg-ga. The Akkadian word Shumer may represent the geographical name in dialect, but the phonological development leading to the Akkadian term šumerû is uncertain. Biblical Shinar, Egyptian Sngr and Hittite Šanhar(a) could be western variants of Shumer.
Shinar is a biblical geographical locale of uncertain boundaries in Mesopotamia. The name may be a corruption of Hebrew Shene neharot (“two rivers”), Hebrew Shene arim (“two cities”),[2] or Akkadian Sumeru (from the Sumerians’ name for Sumer, which meant perhaps “land of the civilized lords” or “native land”).
The name Shinar occurs eight times in the Hebrew Bible, in which it refers to Babylonia. This location of Shinar is evident from its description as encompassing both Babylon (Babel) (in northern Babylonia) and Erech (Uruk) (in southern Babylonia).
In the Book of Genesis 10:10, the beginning of Nimrod’s kingdom is said to have been “Babel [Babylon], and Erech [Uruk], and Akkad, and Calneh, in the land of Shinar.” Verse 11:2 states that Shinar enclosed the plain that became the site of the Tower of Babel after the Great Flood. After the Flood, the sons of Shem, Ham, and Japheth, had stayed first in the highlands of Armenia, and then repaired to Shinar.
In Genesis 14:1,9, King Amraphel rules Shinar. Shinar is further mentioned in Joshua 7:21; Isaiah 11:11; Daniel 1:2; and Zechariah 5:11, as a general synonym for Babylonia.
Jubilees 9:3 allots Shinar (or, in the Ethiopic text, Sadna Sena`or) to Ashur, son of Shem. Jubilees 10:20 states that the Tower of Babel was built with bitumen from the sea of Shinar. David Rohl theorized that the Tower was actually located in Eridu, which was once located on the Persian Gulf, where there are ruins of a massive, ancient ziggurat worked from bitumen.
Sayce identified Shinar as cognate with the following names: Sangara/Sangar mentioned in the context of the Asiatic conquests of Thutmose III (15th century BCE); Sanhar/Sankhar of the Amarna letters (14th century BCE); the Greeks’s Singara; and modern Sinjar, in Upper Mesopotamia, near the Khabur River. Accordingly, he proposed that Shinar was in Upper Mesopotamia, but acknowledged that the Bible gives important evidence that it was in the south.
The Sumerians were a non-Semitic people, and spoke a language isolate; a number of linguists believed they could detect a substrate language beneath Sumerian, names of some of Sumer’s major cities are not Sumerian, revealing influences of earlier inhabitants. However, the archaeological record shows clear uninterrupted cultural continuity from the time of the Early Ubaid period (5300 – 4700 BC C-14) settlements in southern Mesopotamia. The Sumerian people who settled here farmed the lands in this region that were made fertile by silt deposited by the Tigris and the Euphrates rivers.
It is speculated by some archaeologists that Sumerian speakers were farmers who moved down from the north, after perfecting irrigation agriculture there [note there is no consensus among scholars on the origins of the Sumerians]. The Ubaid pottery of southern Mesopotamia has been connected via Choga Mami Transitional ware to the pottery of the Samarra period culture (c. 5700 – 4900 BC C-14) in the north, who were the first to practice a primitive form of irrigation agriculture along the middle Tigris River and its tributaries.
The connection is most clearly seen at Tell Awayli (Oueilli, Oueili) near Larsa, excavated by the French in the 1980s, where 8 levels yielded pre-Ubaid pottery resembling Samarran ware. Farming peoples spread down into southern Mesopotamia because they had developed a temple-centered social organization for mobilizing labor and technology for water control, enabling them to survive and prosper in a difficult environment.
Tell Zeidan is an archaeological site of the Ubaid culture in northern Syria, from about 5500 to 4000 BC. The dig consists of three large mounds on the east bank of the Balikh River, slightly north of its confluence with the Euphrates River, and is located about 5 km (3.1 mi) east of the modern Syrian city of ar-Raqqah (or Raqqa). This site is included within the historical region known as Mesopotamia and the Tigris-Euphrates river system, often called the Cradle of Civilization.
The Jemdet Nasr period is an archaeological culture in southern Mesopotamia (modern-day Iraq) that is generally dated to 3100–2900 BCE. It is named after the type-site Jemdet Nasr, where the assemblage typical for this period was first recognized. Its geographical distribution is limited to south–central Iraq. The culture of the proto-historical Jemdet Nasr period is a local development out of the preceding Uruk period and continues into the Early Dynastic I period.
Kish was occupied from the Jemdet Nasr period (ca. 3100 BC), gaining prominence as one of the pre-eminent powers in the region during the early dynastic period.
At the end of the Uruk period there was an archaeologically attested river flood in Shuruppak. Polychrome pottery from a destruction level below the flood deposit has been dated to the Jemdet Nasr period that immediately preceded the Early Dynastic I period. The Sumerian king list states that Kish was the first city to have kings following the deluge
Ziusudra (also Zi-ud-sura and Zin-Suddu; Hellenized Xisuthros: “found long life” or “life of long days”) of Shuruppak is listed in the WB-62 Sumerian king list recension as the last king of Sumer prior to the deluge. He is subsequently recorded as the hero of the Sumerian flood epic. He is also mentioned in other ancient literature, including The Death of Gilgamesh and The Poem of Early Rulers, and a late version of The Instructions of Shuruppak refers to Ziusudra. Akkadian Atrahasis (“extremely wise”) and Utnapishtim (“he found life”), as well as biblical Noah (“rest”) are similar heroes of flood legends of the ancient Near East.
Although each version of the flood myth has distinctive story elements, there are numerous story elements that are common to two, three, or four versions. The earliest version of the flood myth is preserved fragmentarily in the Eridu Genesis, written in Sumerian cuneiform and dating to the 17th century BC, during the 1st Dynasty of Babylon when the language of writing and administration was still Sumerian. Strong parallels are notable with other Near Eastern flood legends, such as the biblical account of Noah.
he line following Ziusudra in WB-62 reads: Then the flood swept over. The next line reads: After the flood swept over, kingship descended from heaven; the kingship was in Kish. The city of Kish flourished in the Early Dynastic period soon after an archaeologically attested river flood in Shuruppak (modern Tell Fara, Iraq) and various other Sumerian cities. This flood has been radiocarbon dated to ca. 2900 BCE.[7] Polychrome pottery from the Jemdet Nasr period (ca. 3000–2900 BCE) was discovered immediately below the Shuruppak flood stratum, and the Jemdet Nasr period immediately preceded the Early Dynastic I period.
The significance of Ziusudra’s name appearing on the WB-62 king list is that it links the flood mentioned in the three surviving Babylonian deluge epics of Ziusudra (Eridu Genesis), Utnapishtim (Epic of Gilgamesh), and Atrahasis (Epic of Atrahasis) to river flood sediments in Shuruppak, Uruk, Kish et al. that have been radiocarbon dated to ca. 2900 BC. This has led some scholars to conclude that the flood hero was king of Shuruppak at the end of the Jemdet Nasr period (ca. 3000–2900) which ended with the river flood of 2900 BC.
Ziusudra being a king from Shuruppak is supported by the Gilgamesh XI tablet (see below) making reference to Utnapishtim (Akkadian translation of the Sumerian name Ziusudra) with the epithet “man of Shuruppak” at line 23.
Aleppo appears in historical records as an important city much earlier than Damascus. The first record of Aleppo comes from the third millennium BC, when Aleppo was the capital of an independent kingdom closely related to Ebla, known as Armi to Ebla and Armani to the Akkadians. Giovanni Pettinato describes Armi as Ebla’s alter ego. Naram-Sin of Akkad destroyed both Ebla and Armani in the 23rd century BC.
The land of Subartu is mentioned in Bronze Age literature. The name also appears as Subari in the Amarna letters, and, in the form Šbr, in Ugarit. It was apparently a polity in Northern Mesopotamia, at the upper Tigris.
Most scholars accept Subartu as an early name for Assyria proper on the Tigris, although there are various other theories placing it sometimes a little farther to the east, north or west of there. Its precise location has not been identified. From the point of view of the Akkadian Empire, Subartu marked the northern geographical horizon, just as Martu, Elam and Sumer marked “west”, “east” and “south”, respectively.
The Sumerian mythological epic Enmerkar and the Lord of Aratta lists the countries where the “languages are confused” as Subartu, Hamazi, Sumer, Uri-ki (Akkad), and the Martu land (the Amorites). Similarly, the earliest references to the “four quarters” by the kings of Akkad name Subartu as one of these quarters around Akkad, along with Martu, Elam, and Sumer. Subartu in the earliest texts seem to have been farming mountain dwellers, frequently raided for slaves.
Eannatum of Lagash was said to have smitten Subartu or Shubur, and it was listed as a province of the empire of Lugal-Anne-Mundu; in a later era Sargon of Akkad campaigned against Subar, and his grandson Naram-Sin listed Subar along with Armani (Armenians), -which has been identified with Aleppo-, among the lands under his control. Ishbi-Erra of Isin and Hammurabi also claimed victories over Subar.
There seems to be similarities between the Northeast Caucasian family and the extinct languages Hurrian and Urartian. The Proto-Northeast Caucasian language had many terms for agriculture, and Johanna Nichols has suggested that its speakers may have been involved in the development of agriculture in the Fertile Crescent. They had words for concepts such as yoke, as well as fruit trees such as apple and pear that suggest agriculture was already well developed when the proto-language broke up.


Genetic history of the Turkish people

File:Turkey Y chromosome(in 20 haplogroups).png
In population genetics the question has been debated whether the modern Turkish population is significantly related to other Turkic peoples, or whether they are rather derived from indigenous populations of Anatolia which were culturally assimilated during the Middle Ages. The contribution of the Central Asian genetics to the modern Turkish people has been debated and become the subject of several studies. As a result, several studies have concluded that the historical (pre-Islamic) and indigenous Anatolian groups are the primary source of the present-day Turkish population, in addition to neighboring peoples, such as Balkan peoples, and central Asian Turkic people.
Genetic history of the Turkish people


New paper on Y chromosome haplogroup T

The occurrence in Europe of lineages belonging to both T1a1 (old T1a) and T1a2 (old T1b) subclades probably reflects multiple episodes of gene flow. T1a1* haplogroups in Europe likely reflect older gene flow.
The presence of T1a2 chromosomes in Near Eastern Jewish and non-Jewish populations may reflect early exiles between the ancient lands of Israel and Babylon. The presence of different subclades of T chromosomes in Europe may be explained by both the spread of Neolithic farmers and the later dispersal of Jews from the Near East.
New paper on Y chromosome haplogroup T
Haplogroup T-M184